Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Alder ingen hindring?

Det spørs hva som er verst: Å se Clint Eastwood (69) med bar overkropp, å høre ham hvisle fram karslige replikker eller å bivåne ham utføre de rene mirakler i løpet av en relativt slapp arbeidsdag.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Overkroppen er i og for seg grei nok. Til å nærme seg de 70 er Clint riktig så staselig, men må han dandere seg selv ut over dobbeltsenga med 45 år yngre kvinner krypende over seg? Det er nesten så vi hører ham nynne «La meg være ung, tamtatarata» - og til overmål slås det her ettertrykkelig fast hvilken støver mannen er med 18-åringene på bakrommet. Rock me, baby.

I rollen som den tørrlagte alkoholiker og journalist Steve Everett har Clint ett hovedprosjekt denne arbeidsdagen: Å redde den uskyldig dødsdømte Frank Beachum (Isaiah Washington) fra en giftsprøyte ved midnatt. Tatt i betraktning oppgavens karakter, er det utrolig hva han rekker over samtidig. Litt sengelek, en tur i dyrehagen, langstrakte krangler med sin redaktør (James Woods), samt nok en sjef som av gode grunner bærer nag til vår mann. Herrene utveksler kvinnehistorier og replikker som denne: «Du får gå hjem og slå kona di. Hun liker det.» Høhø. Hørte vi Fittstimbevegelsen ule i bakgrunnen?

Nå er Everett så rasende glup at det tar ham rundt et kvarter å forstå hva mindre begavede har oversett i seks år. Bortsett fra det er det en lidelse å se Clint spille, om ordet overhodet kan brukes. Eastwood har aldri vært en stor skuespiller, men i de riktige rollene har han likevel levert mye å glede seg over. I «Forbrytelsen» har han lagt vekk sin særpregete karisma til fordel for monoton avlevering av en særs uelegant dialog, to ansiktsuttrykk og en slags passgang. Kan det være gikt?

Rent dramaturgisk følger filmen generasjonenes oppskrift til punkt og prikke. Men det var jo ikke det vi ville ha. Vi ville ha engasjement, drama og levende mennesker. Du snakker.