FAR OG SØNN: Journalist og forfatter Kjartan Brügger Bjånesøy med sin far våren 2002. Bildet ble tatt av mora som ville forevige at sønnen en sjelden gang hjalp til i hagen. Foto: Privat
FAR OG SØNN: Journalist og forfatter Kjartan Brügger Bjånesøy med sin far våren 2002. Bildet ble tatt av mora som ville forevige at sønnen en sjelden gang hjalp til i hagen. Foto: PrivatVis mer

Anmeldelse: Kjartan Brügger Bjånesøy - «Kjære pappa»

Alderdommen utfordrer kjærligheten til faren

Er det fordi min far døde tidlig i sekstiårene, at jeg blir så rørt av denne boka om en gammel og syk pappa?

«Du kan få lommepenger av meg om jeg får ukelønn av deg når jeg blir en gammel mann». Jeg kom på pappas replikk under lesingen av Kjartan Brügger Bjånesøy fine bok «Kjære pappa».

Å dele erfaringer

Å lese bøker om fedre og sønner er alltid spesielt. Andres fortellinger minner meg på hendelser i mitt liv. Men de får også frem hvor forskjellig båndene til våre nærmeste kan bli.

Bjånesøy vokste opp i en kjernefamilie på fem i Hordaland og bor nå i Oslo med kone og to barn. Han er journalist og har utgitt bok om Raymond Kvisvik og den kulinariske reiseskildringen «Kompeland». «Kjære pappa» er min favoritt i forfatterskapet.

Den handler om hans forsøk på å forsone seg med at den over 70 år gamle faren er blitt kraftig redusert etter et hjerneslag som var nær å koste ham livet.

Kortvarig idyll

Fortellingen åpner med at familien reiser på sin årlige sommerferie i naustet ved forfatterens barndomshjem. Forfatteren skriver levende om ferieidyll i dårlig vær. Han introduserer oss for sin nevenyttige far og omsorgsfulle mor, etter hvert også for brødre, venner og naboer.

«Kjære pappa» kan kalles en kjærlighetserklæring til menneskene han har vokst opp med og stedet han fortsatt kaller «heime».

BRYLLUP: Fra vielsen til Solveig Kloppen og Kjartan Brügger Bjånesøy i 2005 hvordan Kjartans far holdt tale. Foto: Privat
BRYLLUP: Fra vielsen til Solveig Kloppen og Kjartan Brügger Bjånesøy i 2005 hvordan Kjartans far holdt tale. Foto: Privat Vis mer

Kjærligheten blir satt på prøve da faren rammes av slag på den første solskinnsdagen. Og bokas sterkest partier er skildringen av selve slagtilfellet og det dramatiske sykehusoppholdet. Faren svever mellom liv og død og etter det blir ingenting det samme igjen. Resten av boka handler om hvor vanskelig det er for forfatteren å akseptere at faren er blitt en gammel, syk mann.

Frykt for alderdom

Han forklarer det med sin frykt for alderdommen, men uten at jeg får tak i hva den består i. De omkring ham avfinner seg med situasjonen. Selv greier han ikke å akseptere at faren ikke lenger er den han var. Datteren irettesetter ham for å være for streng, brødrene og en svigerinne for hans sentimentale nostalgi. Han nevner også Simone de Beauvoirs klassiker «Alderdommen».

Likevel blir det mer ansatser til en forklaring enn en inngående undersøkelse av sitt idealiserte farsbilde. Fremfor å bore i sine reaksjoner, har forfatteren en tendens til å avbryte sine skildringer med gutteaktige oneliners.

Det er synd, for det finnes virkelige mange fine og såre scener i boka. Som skildringen av faren som slipper taket i sønnen på vei til en begravelse akkurat slik «eg ein gong sleppte handa hans, eg syntes det var flaut at han ville leie meg.»

Kanskje er det fordi min far døde da han var tidlig i sekstiårene, at jeg blir rørt til tårer av noen av dem. Jeg savner det Bjånesøy ikke kan forsone seg med. At det nå er vår tur til å gi omsorg og ukepenger til fedre som er blitt gamle og skrøpelige.