TEATER: Regissør og skuespiller Anders T. Andersen har fått for vane å rote rundt i klassikerne etter noe nedslitt, nedbrutt og tilsølt. Han finner som regel det han leter etter. Resultatet er ujevne, uregjerlige, ufullkomne forestillinger som føles energiske og oppkvikkende, som flytter rundt på vektene innenfor rammen av et ihjelspilt verk og viser det fra nye sider. Slik er det også med hans nedkappede og tidvis banale «John Gabriel Borkman» i Skien.

Subb Sjelden er vel hjemmet til den skandaliserte eks-banksjefen John Gabriel Borkman (Jan Ø. Wiig) blitt fremstilt så subbete, med sjaskete stabler av klær og aviser i hjørnene. Forfallet er fullstendig.

Borkmans bitre kone Gunhild (Sylvia Salvesen) er her en halvforrykt gammel dame i skitten morgenkåpe. Hun virker uvant med selskap når søsteren Ella (Kari Onstad) feier inn døren.

I et solid spilt trekantdrama er den dødssyke Ella, som var Borkmans egentlige kjærlighet og hvis formue var den eneste han ikke underslo, den som i størst grad utdypes.

Andersen og Onstad viser henne som en opportunist, tilbakelent og selvsikkert kjederøykende i møte med søsteren, bløtt bedende overfor Borkman. Den rallende røykehosten hennes er et eksempel på Andersens forkjærlighet for å vemmeliggjøre og vulgarisere, og forsterker følelsen av det borkmanske hjem som et uutholdelig sted, som sønnen Erhart (Jørgen Wiig Salvesen) må komme seg unna for enhver pris.  Forvokst Erhardt gis forresten en interessant epilog, basert på en Gertrude Stein-tekst om en oppvekst i moralsk forvirring, som antyder at det kanskje heller ikke går så godt med ham. På hans kant av dramaet er da forestillingen ellers forvokst og overtydelig.