Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Alderdommens skam

Vakkert og vondt om livets sluttfase.

Les ukas bokanmeldelser

BOK: Rett før Johan Borgen døde fikk jeg et brev fra ham. Det handlet om at å skrive om alderdom var så skambelagt. For yngre forfattere er det et utrendy tema. For eldre er det truende, også fordi det signaliserer at man selv snart er ute av skrivedansen.

Kirsten Thorup er 63 og en av Danmarks dyktigste, mest kjente prosaister. Hun ble innstilt til Nordisk Råds litteraturpris med «Bonsai» i 2002.

I romanen «Ingenmannsland» går hun rett inn i den skammen Johan Borgen var så klar over. En skam Thorup ser fra mange sider: Pleiehjemmet som system. Den gamles uverdighetsfølelse. De pårørendes avmakt. Pleiernes tidsmangel. Hele samfunnets svik overfor dem som i siste fase av livet stues vekk på velregisserte, men sterile institusjoner.

Fange

Carl Sørensen har blitt 94 og er plassert på «avlastning». Han føler seg som en fange. Ikke bare fordi rommet på pleiehjemmet er upersonlig og fengselsaktig, men fordi han er stengt inne i afasi og demens.

«De eneste ordene jeg ikke har problemer med å uttale, er banneord.» Slik tenker den tidligere soldaten og landhandleren, han som en gang hadde styrke og verdighet, han som var elsker, ektemann, venn og far.

Nå er løsningen den eneste som forfattere har tydd til i alle tider, fra Dante til Jack London: Reisen ut av kroppen. Reisen bakover og framover i tid. Kroppen forfaller, men «sjelen og ånden kan gå gjennom vegger og murer».

Tidsreisenes engel

Carl Sørensens siste ønske er å få legge blomster på sin døde kones grav. Marta som han delte livet med. Til Martas grav er det ingen som har tid til å bringe ham. Beina bærer ikke, alene kan han ikke gå. De pårørende får ikke lov til å ta ham ut fordi han er så forvirret og fordi friheten trigger flukttrangen hans. Institusjonspersonalet kan ikke ta sjansen på å friste en senil mann til stadig å rømme og virre rundt. Dermed gir Thorup sin hovedperson en engel. Tidsreisenes engel. Som bærer den hjelpeløse, snart døende mannen ut av pleiehjemmet og tilbake til vitaliteten. Barndommen med den strenge stemoren og den ondskapsfulle bestefaren. Forelskelsene. Naturgleden. Ekteskapet. Hans eget bedrag. Den fryktelige familiehemmeligheten: at det første barnet, datteren Ellen, egentlig er datter av konas lillesøster. En hemmelighet Marta har tilgitt og storsinnet delt med sin ektemann.

De gamles raseri

Bare en forfatter med mye erfaring kan klare det Thorup gjør i denne romanen. Da tenker jeg både på livets og stilismens erfaring. Thorup beskriver pleiehjemmet på en realistisk-surrealistisk måte som både innlagte, ansatte og besøkende vil kjenne igjen. Hun beskriver avmakten mellom generasjonene. Den gamles raseri og de voksne barnas dårlige samvittighet, men visshet om at de ikke kan pleie en dement. Fra en halvgod forfatter kunne dette blitt en beskrivelse på grensen til journalistikken eller sakprosaen. Det som hever denne romanen langt over realistisk samfunnsskildring, er bildene fra den dementes glimtvis glassklare hjerne. Fortvilelsen ved å bære bilder som man ikke lenger finner ord for. Ydmykelsen med å føle seg ekspropriert fra sin egen sjel og få seg selv satt under offentlig forvaltning.Thorup faller ikke for enkle løsninger. Dette er ikke bare «besk samfunnskritikk» av vår tids behandling av gamle. Det er beskrivelse av alderdom og livets sluttfase, sett gjennom fasetter som er vakre og vonde.

VANSKELIG TEMA: Kirsten Thorup er 63 og en av Danmarks dyktigste, mest kjente prosaister. Hun ble innstilt til Nordisk Råds litteraturpris med «Bonsai» i 2002. I romanen «Ingenmannsland» går hun rett inn i den skammen mange føler ved alderdommen.