BOK: Jeg-personen i Lars Saabye Christensens roman «Maskeblomstfamilien» har en brist. Men det dreier seg om et lyte som knapt kan sees og som er større og farligere enn noe forfatteren har belemret et guttesinn med i tidligere romaner: Gutten er skamløs.

Ingen kan som Saabye Christensen formidle den uskyldstilstanden som kalles barndom og deretter male lagene av skuffelser og brutte illusjoner som skal prege barnet for all ettertid. Hans gutter, som så gjerne vil være en av gutta, er alltid forsynt med en dose annerledeshet; de må streve litt ekstra fordi de er kortvokste eller hårløse. Guttene er også hudløse i Saabye Christensens oppvekstromaner, der de både leter etter en identitet og streber etter en plass i et fellesskap de ikke alltid passer inn i.

Som en verdig oppasser i Johan Borgens «barndommens rike» viser han oss gutteskjebner som kan få ethvert morshjerte til å blø.

Slik forholder det seg ikke uten videre med «Maskeblomstfamilien». Saabye Christensens første roman etter prisbelønte«Halvbroren» er så annerledes i sin utforskning av et gutteliv at det nesten kan fortone seg som et brudd i forfatterskapet. Tematikken er den samme, bymiljøet og tidsepoken også, men denne gutten er hovedperson i en skjebnebestemt tragedie. Og han er ingen skikkelse som leseren ømmes over, føler medlidenhet med - eller forstår. Han forblir en gåte, og heri ligger den utfordrende fornyelsen i forfatterskapet.