Aldri en av gutta

Hans mørkeste roman hittil - full av gåter, ondskap og en gutts vei mot undergangen.

BOK: Jeg-personen i Lars Saabye Christensens roman «Maskeblomstfamilien» har en brist. Men det dreier seg om et lyte som knapt kan sees og som er større og farligere enn noe forfatteren har belemret et guttesinn med i tidligere romaner: Gutten er skamløs.

Ingen kan som Saabye Christensen formidle den uskyldstilstanden som kalles barndom og deretter male lagene av skuffelser og brutte illusjoner som skal prege barnet for all ettertid. Hans gutter, som så gjerne vil være en av gutta, er alltid forsynt med en dose annerledeshet; de må streve litt ekstra fordi de er kortvokste eller hårløse. Guttene er også hudløse i Saabye Christensens oppvekstromaner, der de både leter etter en identitet og streber etter en plass i et fellesskap de ikke alltid passer inn i.

Som en verdig oppasser i Johan Borgens «barndommens rike» viser han oss gutteskjebner som kan få ethvert morshjerte til å blø.

Slik forholder det seg ikke uten videre med «Maskeblomstfamilien». Saabye Christensens første roman etter prisbelønte«Halvbroren» er så annerledes i sin utforskning av et gutteliv at det nesten kan fortone seg som et brudd i forfatterskapet. Tematikken er den samme, bymiljøet og tidsepoken også, men denne gutten er hovedperson i en skjebnebestemt tragedie. Og han er ingen skikkelse som leseren ømmes over, føler medlidenhet med - eller forstår. Han forblir en gåte, og heri ligger den utfordrende fornyelsen i forfatterskapet.

«Maskeblomstfamilien» er en mørk roman. Den er også dunkel i den forstand at forfatteren nøyer seg med å legge spor uten å opplyse hele stien. De ubesvarte spørsmålene er grunnleggende; det handler om opphav, om kjønnsidentitet, om drap. Innimellom er det som om forfatteren leker gjemsel med leseren, når han i enkelte sammenhenger tilbyr tre alternative handlingsforløp. Det er opp til leseren å knekke koden, tolke signalene i beste eller verste mening.

«...det man ikke får se, blir enda verre for våre øyne. Det vokser. Det forsvinner aldri. Uvitenheten er et drivhus hvor de skrekkeligste blomster gror,» forteller jeg-personen om familien som bærer på så mange hemmeligheter at den har ibsenske dimensjoner. Familiefaren, som er patentingeniør, skjuler hendene under hvite hansker. Men han gjemmer bort lidelser som er verre enn eksem.

Jeg-personens skjebnesvangre annerledeshet, og årsaken til den, vokser seg større fordi den aldri uttales. Også for leseren antydes den bare: «Du må være din fars rareste patent,» sier en besøkende til gutten.

En lege antyder at barnet må opereres før det er for seint. En fremmed kvinne gir et nytt stikkord: «Hun døpte meg, ved det sorte vannet i skogens øye. Hun kalte meg ladyboy.» Hva feiler det egentlig dette barnet som skal herdes til ondskap?

Gutten slutter å gråte. Han blir ond. En pike i oppgangen - albino med hareskår - blir et offer fordi hun er et speilbilde av hans egen annerledeshet. Han «seirer» hele tida i livets små og store maktkamper; får alltid siste ord, er alltid frekkest og mest utspekulert. Når han blir utvist fra skolen og tatt til nåde igjen fordi teatergruppa skal sette opp Sofokles' tragedie om Oidipus og trenger ham i tittelrollen, blir det også tydelig hvilken rolle han er tildelt i livet: «Oidipus søker sannheten. Men hver gang en flik av sannheten avsløres, rykker han nærmere sin skjebnestund. Han er i en ond sirkel!».

Det er mer enn omgivelser og atmosfære i «Maskeblomstfamilien» som leder tankene hen mot Johan Borgens «Lillelord». Den enveiskjørte ferden mot undergangen i denne romanen viser en side ved Saabye Christensens forfatterskap som vekker interesse og nysgjerrighet.

Han er poetisk som alltid, men avslører her en mørk dimensjon som lokker med dybder og gåter. Dette vil vi ha mer av!

BOK: Maskeblomstfamilien.
GIR MERSMAK: Lars Saabye Christensen er i sin nye roman poetisk som alltid, men avslører her en mørk dimensjon som lokker med dybder og gåter. Dette vil vi ha mer av!