Aldri ferdig med holocaust

HOLOCAUST: Det er et alvorlig tankekors at det norske holocaust-senteret åpner samtidig som norske jøder føler seg mer utrygge enn noen gang siden 1945.

61 år er gått siden holocaust og den annen verdenskrig. De blant oss som opplevde dem på kroppen, og har kunnet trekke personlig lærdom av dem, blir stadig færre. Alle oss andre er henvist til historiebøker og museer. Når dagens vernepliktige ikke har noen erindring av Sovjetunionen og jernteppet - må det være langt vanskeligere å forholde seg til et industrielt massemord på seks millioner jøder på vårt eget kontinent. Vi skal heller ikke glemme at sigøynere, homofile og funksjonshemmede ble forsøkt utryddet.

VI SKAL HUSKE holocaust fordi Norge har et medansvar. Blant ofrene var 735 jødiske nordmenn. Norsk politi tok aktivt del i arrestasjoner og deportering av egne borgere til konsentrasjonsleire på kontinentet. Deres eiendom ble beslaglagt av deres egen norske stat. Da et offentlig utvalg 1997 utredet et norsk erstatningsansvar for denne største skampletten på vår moderne historie, var det skandaløst at kun et mindretall så behov for et moralsk og økonomisk oppgjør overfor de norske jødene. Regjeringen og Stortinget fulgte heldigvis mindretallets anbefaling, og et av resultatene er holocaust-senteret som nå åpner sine dører på Bygdøy i Oslo. Det er dyp symbolikk over åpningen i dag. Vidkun Quislings villa er et synlig bevis på at nazismen bokstavelig talt bodde midt blant oss. Den gjør det dessverre fortsatt i det nynazistiske miljøet. I dag er Villa Grande imidlertid blitt et lyspunkt for kunnskap og toleranse. Det er på tide - for vi har et sårt behov for begge deler.

VI LEVER I en tid da holocaust stadig blir misbrukt og forvrengt av norske debattanter på den politiske venstresiden. Styrken i retorikken er omvendt proporsjonal med kunnskapene om holocaust og Norges medansvar. Vi har sett innlegg og karikaturer som sammenlikner Israels regjering med Hitler-Tyskland. Dette er ikke bare historieløst og respektløst overfor nazismens ofre; dette er farlig retorikk som kun er egnet til å øke hat og frykt i en konflikt som har nok av dette fra før. Enda verre er det å benekte at holocaust fant sted, slik Irans president gjorde i all offentlighet tidligere i år; globaliseringen av media har gjort at slik propaganda også fanges opp i vårt eget samfunn.Vi kan ikke lovregulere oss til toleranse. Det er samtidig uakseptabelt at norske jøder opplever mer trakassering og frykt i 2006 enn noen gang siden 1945. Jeg utfordrer regjeringen til å reflektere over hvordan denne tilstanden har fått utvikle seg i vårt samfunn. En kopp kaffe med forstanderen for Det mosaiske trossamfunn er ikke nok når utenriksministeren samtidig «deler fortvilelsen» til Jostein Gaarder etter hans fordomsfulle kronikk. Regjeringen må være kontant og konsekvent i sin avvisning av stigmatiserende uttalelser mot jøder. Den må dessuten gi denne minoriteten all den beskyttelse den har krav på fra sine egne myndigheter.

VI HAR OPPLEVD at rektor på en norsk skole legitimerte elevers hets mot en uskyldig norsk-jødisk skolejente fordi hun bar davidstjerne rundt halsen. Rektoren burde ha husket hva paranoid stempling av religiøse minoriteter som «de andre» kan føre til - og vitterlig førte til også her hjemme for noen tiår siden. Ville han ha turt å kritisere en annen uskyldig medelev for å bære hijab? Episoden kan tyde på at deler av norsk skole og det norske samfunn har et problem. Dette skylder ikke bare kunnskapsløshet om historien, men også at elevene bringer med seg ulike referanserammer og historiske ballaster hjemmefra. En tredje faktor er en norsk Midtøsten-debatt der Israel tillegges nærmest all skyld for enhver elendighet i Midtøsten. Problemet med Jostein Gaarders kronikk var nettopp at hans politiske kritikk mot Israels regjering, fremført i norsk presse, gikk direkte utover en liten og utsatt jødisk minoritet i Norge.

EN HOVEDOPPGAVE for den norske skole i dag er nettopp å øke kunnskaper, å bidra til felles referanserammer, og å styrke integrering, inkludering og toleranse på tvers av ulike religiøse identiteter. Nettopp her bør skolen trekke på kompetansen som Holocaust-senteret besitter. Vi skal ikke forvente at senteret skal gjøre jobben alene - skolen og resten av samfunnet har også et ansvar for å etterspørre denne kunnskapen. Stiftelsen Hvite busser til Auschwitz er en annen verdifull ressurs i dette arbeidet. Et ytterligere bidrag vil foreligge i 2007 når et nytt jødisk museum åpner i Oslo. Også for norsk presse bør det være et tankekors at det norske samfunn synes tøffere mot jøder enn i mange andre land i Europa. Det er rom for ettertanke omkring hvordan Midtøsten-debatten utarter seg her i Norge. Nyheter fra felten er det ingen mangel på. Men er de representative for en kompleks virkelighet? Samtidig må ikke ytringsfriheten forstås slik at at alle ytringer er like bra. Det er de ikke.

DEBATTANTER må være forberedt på kritikk, også massiv kritikk, når de selv benytter skarpt skyts i det offentlige rom. Dette har Jostein Gaarder nå lært. På motsatt ytterpunkt i debatten finnes dem som avviser enhver kritikk av Israel som utslag av antisemittisme; dette er også galt.Kanskje den viktigste grunnen til å huske holocaust er at folkemord aldri skjer over natten, men forberedes med bevisst hjernevasking over tid. Etter holocaust har vi ingen illusjoner om hvilke krefter som kan utløses når minoriteter utsettes for systematisk stigmatisering. Det er derfor riktig at Holocaust-senteret også arbeider i forhold til andre folkemord - målestokken varierer men hensikten og mekanismene er de samme. Samtidig skal vi politikere erkjenne at det internasjonale samfunn er langt flinkere til å bekymre seg og vedta resolusjoner - kanskje attpåtil bidra med fredsstyrker - enn å gripe inn i forkant av konflikten. En hard straff for forbryterne bringer ikke ofrene tilbake i live.