Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Aldri ferdig med Ibsen

TRONDHEIM (Dagbladet): Frode Helland har skrevet boka «Melankoliens spill. En studie i Henrik Ibsens siste dramaer».

- Ibsen var en stor skeptiker. Han satte spørsmålstegn ved det meste vi tar for gitt. Dette er nok noe av grunnen til at vi ikke blir ferdige med ham, sier Frode Helland, som er førsteamanuensis ved NTNU i Trondheim.

Mange ibsenske størrelser gir uttrykk for det norske ubevisste. Ord som livsløgn, luftslott og bøygen er en naturlig del av vårt vokabular.

- Ibsens tekster er sterke, men man kommer ikke til bunns i dem. Bjørnson var tidligere enn Ibsen, men tekstene hans er mye flatere. Hos Ibsen er det en betydningsrikdom og et overskudd, noe som stadig taler til nye generasjoner. Han er i klasse med Shakespeare. Ibsen er opptatt av spørsmål, ikke enkle svar, sier Helland.

Uten realisme

Ibsens fire siste dramaer «Bygmester Solness», «Lille Eyolf», «John Gabriel Borkman» og «Når vi døde vågner» har ofte blitt sett på som mindre vellykkede. De svarer ikke til forventningene vi har til et typisk Ibsen-drama.

- Det er ikke lenger så tydelig at karakterene må bryte med eller ut av sin misere, sier Helland og peker på forskjellen mellom «Et dukkehjem» og «Bygmester Solness». I de siste fire stykkene ser vi effekten av at dramaet gir slipp på realismen. Her er karakterene selv bevisste at de er del av et skuespill, et kunststykke, en maskerade. Når man ser at skuespillerne er skuespillere, er det vanskelig for publikum å leve seg inn i stykkene. Ifølge Helland kan dette leses som Ibsens oppgjør med seg selv.

- Det er et forsøk på å finne noen veier bort fra det han tidligere har gjort.

Positiv melankoli

Frode Helland sammenlikner den historiske situasjonen i dag med situasjonen da Ibsen skrev sine siste dramaer. Den gang, som nå, sto begrepet melankoli sentralt.

- Er det et bevisst valg fra Ibsens side å tematisere melankoli?

- Det er selvsagt umulig å vite svaret på det spørsmålet. Vi vet ikke hva Ibsen tenkte, men det er hevet over enhver tvil at han kjente til begrepet og var opptatt av konteksten. Min tese er ikke at Ibsens intensjon er sånn eller sånn, påpeker Helland.

Mytekritikk

- Hvordan personer skaper myter om egne liv, er konstant tematisert hos Ibsen. Hans karakterer lever i myter, ikke i egne liv. De har allegoriske fortellinger om seg og verden. Myten har erstattet livet, slik unngår personene å erfare verden. Fortellingen har erstattet livserfaringen.

Tanken om at livet dør opptar Ibsen, ifølge Helland.

- Nettopp fordi han mente at det ikke bør dø. Forfatterskapet viser en ukuelighet her. Tekstene kritiserer at det fysiske undertrykkes.

- Så egentlig er Ibsen ganske positiv?

- Hver gang man prøver å si noe positivt, har tekstene en tendens til å si: Tvert imot.

Helland mener likevel vi kan se vitaliteten i «Peer Gynt» igjen i de siste stykkene.

- Men, Ibsen blir aldri en naiv vitalist.

- Har du funnet løsningen på Ibsen?

- Min måte å lese Ibsen på er gyldig, men ikke den eneste rette. Man finner aldri den ene sanne fortolkning. Da er forfatterskapet dødt.

Ibsen-forskningen var i ferd med å dø ut. Helland tror noe av grunnen til det var at man hadde et for autoritært forhold til det å tolke Ibsen.

- Målet med ny forskning må være at folk blir uenige, nysgjerrige og får lyst til å gå til tekstene selv, sier Helland.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media