DØMT TIL Å SNAKKES: Tysklands forbundskansler, Angela Merkel, vender tilsynelatende ryggen til Tyrkias president, Recep Tayyip Erdogan, her under toppmøtet i G-20 i Hamburg i august. Men de er, uansett krangel, dømt til å snakke videre sammen. Foto: AFP / NTB Scanpix / Tobias SCHWARZ
DØMT TIL Å SNAKKES: Tysklands forbundskansler, Angela Merkel, vender tilsynelatende ryggen til Tyrkias president, Recep Tayyip Erdogan, her under toppmøtet i G-20 i Hamburg i august. Men de er, uansett krangel, dømt til å snakke videre sammen. Foto: AFP / NTB Scanpix / Tobias SCHWARZVis mer

Aldri ferdig snakka mellom EU og Tyrkia

De uendelige forhandlingene mellom Tyrkia og EU kan verken føre til tyrkisk medlemskap eller ende i brudd; de er dømt til et evig liv, fordi alt annet enn å fortsette er mye verre.

Kommentar

Da den tyske forbundskansleren, Angela Merkel, og hennes utfordrer til taburetten i valget til Forbundsdagen 24. september, Martin Schulz, i deres ordskifte i tysk fjernsyn søndag, begge uttrykte vilje til å stanse forhandlingene med Tyrkia, snakket de begge mot bedre forstand. De har begge lang og grundig erfaring fra EU og har arbeidet med spørsmålet om tyrkisk medlemskap i EU i mer enn et tiår.

Tyrkias president, Recep Tayyip Erdogan, uttrykte mandag et påtatt raseri over uttalelsene fra Merkel og Shultz, som om han skulle brenne for tyrkisk medlemskap i EU. Men i årevis har han gjort tallrike politiske grep som han godt vet gjør det vanskeligere og vanskeligere og til slutt nærmest umulig å slippe inn i EU.

Mandag uttalte Federica Mogherini, utenrikssjefen i EU, seg om tyrkisk medlemskap.

- Vi fortsetter samtalen. Det kommer an på de indre drøftingene våre (i EU) som vi måtte ha, og først og fremst på de samtalene som vi måtte ha med dem (tyrkerne), for å klargjøre vårt framtidige forhold, sa hun.

Njavel. Det er en veldig ærlig uttalelse fra Mogherini som bør tas helt bokstavelig: Den viser hvor uklart spørsmålet er og hvor forsiktig EU er, fordi så mye står på spill.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Flyktningestrømmen gjennom Tyrkia til øyene i Hellas og videre utover EU er nå det mest brennbare spørsmålet mellom Tyrkia og EU, men det er bare det nyeste og oppsto først som følge av krigen i Syria. Merkel fikk på vegne av EU i stand en avtale med Erdogan i mars i fjor hvor Tyrkia stanser flyktningene før de legger ut på havet mot de greske øyene mot å få 6 milliarder euro av EU til å ta seg av om lag tre millioner flyktninger i Tyrkia.

Pengene utbetales litt etter litt, og Erdogan vil nok ikke ha noe brudd så lenge pengeflommen fra EU renner inn. Men Erdogan vil ha visumfrihet for tyrkere inn i EU, som EU har lovt på visse vilkår, men nå nøler med. Sist helg meldte Frontex om 500 nyankomne til greske øyer, som kan være et budskap fra Erdogan. Riktignok ble avtalen mindre viktig for Tyskland og flere andre EU-land da Balkan-ruta for flyktninger ble stengt, men det hjelper ikke Hellas.

For «hellige krigere» er Tyrkia et knutepunkt på flere vis. Islamister med pass fra EU har dratt til Syria gjennom Tyrkia og kommer tilbake til EU samme vei. Tyrkia har også verdifulle etterretningsopplysninger om terrorister, som EU ikke vil unnvære.

Tyrkia har en nøkkel til gjenforening av Kypros gjennom sin innflytelse over tyrkisk-kypriotene. EU gjorde den store tabben med å slippe halve øya inn som medlem i 2004, i stedet for å stille gjenforening som vilkår for medlemskap. Gresk-kypriotene, som er i EU, anklager Tyrkia for å ha ødelagt det siste forsøket på en avtale i sommer.

Tyrkia er portvokteren ved Bosporos, stredet som forbinder Svartehavet med Egeerhavet og Middelhavet. Det er Russlands eneste adgang til Middelhavet. Ved Svartehavet ligger også Ukraina som EU forsøker å redde fra både egne feilgrep og Russlands overgrep. Tyrkia er brua mellom Europa og Asia og Europas grenseland mot Midtøsten.

Ved Tyrkias grense ligger Syria i borgerkrig, hvor USA og flere vestlige land, Russland, Tyrkia, flere arabiske land og Iran har blandet seg inn, dels i strid mot hverandre og dels på parti i kampen mot Den Islamske Staten (IS). Irak er også en del av denne krigen. Erdogan har spilt fullstendig solo i Syria og Irak, på kant og på lag med de fleste av de stridende, alt etter som. Men det er umulig å overse ham.

Den strategiske verdien av Tyrkia kan knapt overvurderes av EU, og dette vet EU like godt som Erdogan.

Tyrkia er medlem av NATO fra 1952 og har alliansens nest største væpnede styrker, etter USA. Historisk har Tyrkia, på grunn av sin strategiske verdi, fått lov til å drive med nesten hva som helst i innenrikspolitikken av Vesten, nokså straffefritt.

Tyrkia er stort i folketall og økonomi. Det er vanskelig for EU å overse et marked med 80 millioner innbyggere utenfor døra til EU. Men Tyrkia ville som medlem bli ei stormakt i institusjonene i EU. Tyrkisk landbruk ville gjøre nesten alt annet landbruk i EU overflødig. Tyrkisk arbeidskraft ville oversvømme det indre markedet. Samtidig er EU veldig tiltrekkende for mange tyrkere. Halvparten av tyrkisk eksport går til EU, og 75 prosent av de utenlandske investeringene i Tyrkia kommer fra EU.

Erdogan søker gjenvalg som president i 2019. Han har ikke glemt folkeavstemninga 16. april hvor han fikk innført et president-styre i Tyrkia. Det skjedde med et knepent flertall på 51 prosent. EU bør ikke glemme de tyrkerne som stemte nei til å støtte Erdogan da og som ser på EU og verdiene der som sitt håp.

Tyrkias drøm om å gå inn i EU stammer fra 1963. Landet søkte om medlemskap i 1987. I 2005 begynte forhandlingene om medlemskap. De har lenge gått på tomgang. Merkel var enig med Frankrikes tidligere president, Nicolas Sarkozy, da han i 2007 sa det klart: «Intet land har noen gang meldt om adresseendring. Tyrkia har ikke adresse i Europa!» Det er usant: Tyrkia ligger nettopp både i Europa og i Asia og har en århundrelang europeisk historie.

Både Sarkozy da og Merkel nå har snakket om å bryte med Tyrkia i en valgkamp. Det har vært god tid til å ta et brudd, men ingen av dem har gjort det. Erdogan har etter kuppforsøket 15. juli 2016 drevet klappjakt på mistenkte kuppmakere og politiske motstandere, arrestert journalister, dommere, advokater, akademikere, forkjempere for menneskerettighetene og folkevalgte. Han snakker om å gjeninnføre dødsstraff, som ble avskaffet for å tilnærme landet EU. Som han godt vet, vil EU aldri godta alt dette. Men både EU og Erdogan nøler med å smelle igjen døra, hver med sine gode grunner. Ingen av partene vil ha skylda.

Merkel vil snakke med lederne i de andre medlemslandene for å finne et felles standpunkt til forhandlingene med Tyrkia, sa hun søndag. Men EU-landene kommer ikke til å være samstemte, når så mye står på spill. Uansett om tyrkisk medlemskap i EU skrinlegges, er EU dømt til å fortsette å snakke med Erdogan, og omvendt. Hva er da vitsen med et brudd?

EU og Tyrkia «holder på med å holde på». De blir aldri ferdig snakka.