Aldri for gammel for punk

Honningbarna har skrudd lydbildet til ekstremt forbanna.

ALBUM: Man må nesten la seg imponere over kampviljen til denne stadig like iltre kvintetten. La det være sagt med en gang. Honningbarna har i løpet av noen korte år blitt et av de beste livebandene norsk rock har å smykke seg med. Platene deres har ikke helt klart å matche konsertformen til gjengen.

De tilbakevendende problemene har i stor grad vært mangelen på minneverdige riff og refrenger. Helt enkelt. Produsenthjelp fra The Hives-knottevrider Pelle Gunnerfeldt hjalp ikke nevneverdig på å løse den floken, selv om det i det minste låt stort og voldsomt av plate nummer to, «Verden er enkel». Den samme Gunnerfeldt  lurer i kulissene denne gangen også.

Ekstremt forbanna Skjønt, det har aldri gitt Honningbarna et overdrevent The Hives-preg, bortsett fra den karakteristiske gitarlyden. Musikalsk er de nærmest i dansbare «IcarusHykler». Men før vi kommer så langt, så er det et par faktorer å belyse.

Først av alt er det anarkistisk holdning til det meste som ligger til grunn på denne plata (som om det var noen nytt i Honningbarna-universet). De to foregående platene har i stor grad båret preg av at gjengen har forsøkt legge seg på noe av den samme rocka punke-linjen andre norske band som Turboneger, Skambankt og Raga Rockers har hatt stor suksess med.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Honningbarna har aldri helt hatt riffene eller melodilinjene til å matche disse, så denne gangen er det lite av den slags. I stedet har de gått fullstendig bananas, skrudd lydbildet fra sinna til ekstremt forbanna. Låtene går unna i et halsbrekkende tempo. Vokalist Edvard Valberg har det enda travlere med å spytte ut sine politiske verselinjer, og refrengene er mot alle odds - passe sangbare.

Opptur «Prinser av Sarajevo» leder an i heatet med truende tonevalg og oh-oh-kor. Det er effektivt og smittende. «Vi kliner» sampler fysikeren Julius Robert Oppenheimers megetsigende sitat «I have become death, the destroyer of worlds», som falt etter å ha innsett omfanget av å ha skapt atombomben. Den møkkete bassen ligger langt framme og lydbildet er nesten industrielt skittent. 
På tampen av det hele -  de syv låtene er unnagjort på femten korte minutter. Ta den, liksom.

Femten minutter stiller enorme krav til innholdseffektivitet. Honningbarna klarer å perfeksjonere ti av dem. Plata er med andre ord mest vellykket som et statement. Hadde de klart å mette den med et par tre låter av samme kaliber som de du finner i første halvdel, hadde det vært maks uttelling.

Men det merkes at gutta har blitt eldre og «Opp de nye blanke» er en fin opptur.

Aldri for gammel for punk