ANONYM: En anonym kvinne forteller om voldtekt i en æreskultur<br>&nbsp;Foto: aradaphotography / Shutterstock / NTB scanpix
ANONYM: En anonym kvinne forteller om voldtekt i en æreskultur
 Foto: aradaphotography / Shutterstock / NTB scanpixVis mer

Voldtekt

- Aldri før hadde jeg følt meg så ekkel

Hvor er æren min nå?

Meninger

Jeg har alltid tenkt at hvis dette skulle ha skjedd med meg, så hadde jeg vært sterk nok til å kjempe imot. Jeg husker bilturer hvor jeg fortalte pappa at jeg ikke var redd for å gå ute om kveldene eller nettene, fordi jeg visste at jeg hadde vært sterk nok til å ta meg av et overfall eller et forsøk på voldtekt.

Hver gang min bror kom hjem etter midnatt var det ingen som fortalte han at han kunne ha blitt kidnappet eller overfalt så sent på kvelden. Hvor var sikkerheten hans?

Jeg har blitt lært at jeg ikke skal være intim med en mann før jeg selv vet at han er den rette, som jeg vil være med for resten av mitt liv. På denne måten holdt jeg på den kulturelle æren for meg og min familie.

Det var sånn kulturen var hvor mamma og pappa kom fra, men jeg levde som jeg ville. Det hadde ikke fått noen konsekvenser på 19 år, hvorfor skulle det få noen nå?

Mai 2017 hadde jeg avtalt å henge med en «venn». Det var ingen «god venn fra barneskolen» og jeg hadde ingen intensjoner om noe fysisk kontakt. Vi skulle snakke og slappe av, sånn som vanlige mennesker gjør. Jeg hadde ikke kjent deg lenge nok til å vite at du ikke ville ta nei for et nei, at du ikke ville stoppe når du så at kinnene mine ble våte av tårer. Jeg hadde heller ikke kjent deg lenge nok til å vite at du ikke ville forstå de norske ordene «jeg vil ikke» og «jeg har ikke lyst».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Aldri før hadde jeg følt meg så ekkel, så skitten og så kvalm. Mest av alt hadde jeg aldri følt meg så egoistisk. Jeg anmeldte deg ikke. Jeg var redd jeg skulle få slengt kommentarer i trynet, som hvorfor jeg møtte en «ukjent» mann i første omgang, hvorfor jeg ikke visste bedre eller hvorfor jeg ikke ga deg et tydeligere nei i tilfelle du ikke ville skjønne litt hulking og gråting.

Jeg tenkte vel at en hvilken som helst oppegående mann ville ha stoppet når det ikke kommer noe lyd ut av offeret og det bare ligger der, nesten halvdød.

Nå angrer jeg på at jeg ikke tok en viktigere telefonsamtale enn den jeg tok på badet ditt, da jeg ringte en venn for å spørre om å bli hentet. Det skjedde ikke, og jeg måtte ta kollektiv transport hjem og føle alle de dømmende blikkene mot meg. Alle blikkene som dømte meg fordi jeg var for feig til å ringe politiet eller legevakten.

Ikke en eneste dag har gått uten at jeg har tenkt på hvor mange andre jenters liv du har ødelagt, og at du kanskje fortsatt holder på med sånt fordi jeg var for feig – fordi jeg ville «holde på» æren min. Jeg klarte ikke en gang å stå opp for min prinsipper, så jeg hadde vel ikke så mye igjen av den nå, hadde jeg?

Dagbladet kjenner skribentens identitet

Lik Dagbladet Meninger på Facebook