NOK ER NOK: Sondre Lerche er glad i jula, men takler ikke all julemusikken. «Det blir for mange sanger, for mange ganger. Og for mye av det samme, om og om igjen», skriver han i denne utblåsningen. Foto: Privat.
NOK ER NOK: Sondre Lerche er glad i jula, men takler ikke all julemusikken. «Det blir for mange sanger, for mange ganger. Og for mye av det samme, om og om igjen», skriver han i denne utblåsningen. Foto: Privat.Vis mer

Aldri forstummer tonen fra himmelen

Julemusikken er over oss igjen. «Min toleranse blir lavere og lavere for hvert år. Og jeg har ikke barn en gang. Hvor skal dette ende?» spør en desperat Sondre Lerche.

IDEER: Av de utallige ritualene vi mer eller mindre ufrivillig blir utsatt for hver jul, er kanskje julemusikken det mest allestedsnærværende, og mest destruktive. Hvis vi talte hvor mange ganger vi uprovoserte blir utsatt for julemusikkangrep idet vi skrur på radioen i desember, eller fragmentene av julemusikk som henger i luften på gatehjørner mens vi fyker rundt i slaps og snø, ville vi nok brutt sammen alle som en.

Jeg liker jul minst like godt som Gaute Ormåsen, og blir nesten like glad som Christian Ingebrigtsen av gjenhør med mye av den julemusikken som gir oss alle en viss følelse av høytid. Men det blir for mange sanger, for mange ganger. For mye å ta inn, uten å ha bedt om det. Og for mye av det samme, om og om igjen.

• Hør julelåtene Sondre faktisk liker i spillelista til høyre.

Alle disse julesangene er som virus - de sprer seg og kommer sterkere og mer intenst tilbake for hvert år som går. Som gamle gaver i foreldet - eller ny - innpakning. Gaver som aldri slutter å gi, uansett hvor mye du trygler om nåde og julefred.

Hvor mange ganger skal vi møte oss selv i døra i form av nok en gøyal, liksomironisk tolkning av «Last Christmas»? Ikke OK. Nok en «herlig» skranglete versjon av «Silent Night», fra et bortskjemt indieband som knapt kan spille? Ugreit. Nok en sakral, ulidelig pretensiøs versjon av stakkars «O Helga Natt»? Nok, nå. La oss heller synge alene, til oss selv, eller sammen de vi er glad i.

Julesanger er naturligvis en forbruksvare, og på linje med julegrøt og juletrær skal det smake og se omtrent likt ut hvert år. Dermed er det bare å plante flere trær, koke mer grøt og spille inn nok en versjon av den verste sangen av dem alle: «Little Drummer Boy», enerverende repetitiv og melodisk platt i all sin parapapampam-nonsens. Bare i seinere tid har alskens krefter, fra Shaggy og Hanne Sørvaag til Lindstrøm og Justin Bieber, prøvd å gjenopplive dette liket uten nevneverdig hell. Kjære folkekjære artist med skumle planer for neste år: Vær så snill å la den ligge.

Kanadiske Heavy Blinkers kom nylig med et etterlengtet, konstruktivt motsvar, i form av sangen «Silence Your Drum». Diplomatisk antyder den at tromming kanskje ikke er den beste gaven å skjenke et nyfødt barn og den nybakte mor.

Vi artister mister visst aldri troen på at det enda fins nye dråper å kvele ut av den klamme julekluten. Så oppblåste er våre ego. Vi tror at en sang som allerede har blitt tolket i hjel kan få nytt liv av vårt unike særpreg, for å bruke The Voice-terminologi. Det er i det hele tatt imponerende og herlig virkelighetsfjernt, slik bare vi artister kan tillate oss.

Modig er den som tør prøve å skrive nye julesanger, med håpløst håp om innlemmelse i tradisjonens endeløse pilegrimsgang. Men en kan leve godt resten av året om julemirakelet inntreffer, og en nykomponert vise omfavnes av folkesjelen og tas inn i herberget.

De få eksemplene på nyskrevne låter som i moderne tid har karet til seg plass i vår kollektive julekanon kan strengt tatt telles på to votter: Maria Menas vakre, tilforlatelige «Home For Christmas» og Oslo Gospel Choirs' aldeles grusomme «En stjerne skinner i natt». Jeg er for lengst forsont med at disse to sangene uoppfordret vil dukke opp hver jul så lenge, eh, stjernene skinner og jeg, eh, reiser hjem til jul.

Skjønner du hva jeg mener? Sangene vet selv hvilken sammensvergelse de er del av. Kalte jeg Menas moderne juleklassiker tilforlatelig? Jeg mente selvsagt konspiratorisk.

Men som sagt: Det er ikke plass til mange nye julesanger i våre allerede overbelastede hjerter og øreganger. De fleste nyskrevne julelåter forsvinner inn i tåken, inn i kakofonien, der tonen forstummer og knuses under vekten av den evige summingen. Mine begavede kollegaer skal ha for tanken.

I vår tid spilles julemusikken ironisk nok oftest inn i juli en gang, i et dovent studio ved fjæra nær svenskegrensen. Så ligger den og godgjør seg utover høsten, blir resistent og potent, før den går til angrep, ofte allerede tidlig i november.

Selv de mest joviale underholdningsartister blir salige og poetiske når det er jul. Hele året gjøgler og tuller de uhøytidelig rundt i diverse sommerrevyer, «Beat for beat»-episoder og Momarked, med deilig glimt i øyet. Men jo nærmere advent vi kommer, jo mer alvorlig blir minen, jo hyppigere blir kirkebesøkene. Øynene faller til ro i et mildt, men akk så stivt tid-for-ettertanke-blikk, som iherdig manes fram helt til Kongens nyttårstale er på trygg avstand og forberedelsene til Melodi Grand Prix tar over.

Kanskje er det jeg som er kynisk og naiv på samme tid. Julen, med sin uendelige repetisjon, gjør jo det poetiske banalt og det banale poetisk. Hele høytiden slik vi kjenner den er en stor, deilig klisjé, akkurat det vi trenger så sårt.

Om resten av året kan ha bydd på skuffelser, brå omveltninger, brudd og drit, så er julen der for oss, akkurat slik vi forlot den, bare med et nytt kull juleplater, nyinnspillinger og tilbud. Jo flere ganger julen oppleves akkurat som før, jo bedre tror vi den er. Julen speiler seg selv i n'te grad hvert år, og slik blir det en jul i julen og vel så det. Meta-messig. Er du med?

Ro deg ned, tenker du kanskje. Ja, det tenker jeg faktisk selv også. Men toleransen blir lavere og lavere for hvert år. Og jeg har ikke barn engang. Hvor skal dette ende?

For i mitt indre bibliotek flimrer bilder av en søppeldynge der all verdens julesanger, i all verdens innspillinger og tolkninger - fra den første grammofonplate til årets angrep på flotte «Deilig er jorden», nydelige «O Helga Natt» og det som kan krype og gå av slitne, velmenende julelåter - kvester hverandre hver jul, før de ligger og råtner resten av året. Jeg ser for meg gravemaskiner, fortapte og ustødige på berget av julesanger, de fleste fullstendig overflødige - ja, uønskede - der de nytteløst graver og prøver å sortere tonen fra himmelen ut fra søppelet, mens nye lastebiler stadig kommer til og tømmer ut årets produksjon.

Bildet er sikkert ikke så langt fra virkeligheten med tanke på hva som skjer med matrestene, innpakningspapiret og de billige gavene fra Kina som ingen egentlig ville ha. Men det er ikke min bransje, min skam, min byrde å bære. Jeg tar til orde mot den søppeldyngen ingen kan se, men som lager sånt et helvetes bråk. Jamring og inderlighet blir vanskeligere og vanskeligere å skille fra hverandre nå i julen, spesielt når alle synger på en gang. Snart foretrekker jeg bare at vi holder kjeft. Ja, la oss alle holde godt kjeft og nyte ekte julefred, for en gangs skyld.

Men voksenlivet er fullt av overraskelser. Artistlivet er uforutsigbart. Kanskje er det jeg som får juleånden over meg allerede i juli neste år.