CARSTEN THOMASSEN: Dagblad-journalisten ble skutt og drept under et oppdrag på Hotel Serena i Kabul 14. januar 2008. Her er han i Phansjirdalen i  2003.    

Foto: Henning Lillegård / Dagbladet
CARSTEN THOMASSEN: Dagblad-journalisten ble skutt og drept under et oppdrag på Hotel Serena i Kabul 14. januar 2008. Her er han i Phansjirdalen i 2003. Foto: Henning Lillegård / DagbladetVis mer

Aldri glemme, aldri sove

Siden 2001 har minst 30000 menneskeliv gått tapt i krigen i Afghanistan. Ett av dem tilhørte Carsten Thomassen.

IDAG ER DET FEM år siden terrorister fra Taliban drepte Dagblad-journalisten Carsten Thomassen og såret UD-mannen Bjørn Svenungsen. Fem afghanere ble også drept i angrepet. 14. januar 2008 klokka 18.30 (lokal tid) stormet terroristene - ikledd politiuniformer - hotell Serena i Kabul med selvmordsvester, granater og AK 47-geværer. Thomassen befant seg i hotellets resepsjon under angrepet og hadde ingen mulighet til å slippe unna kulene. Sterkt skadd ble han pleiet av norske journalistkolleger før han ble fraktet til et feltsykehus. Der døde Carsten Thomassen av splintskadene.

BEDRE ENN Å REISE monumenter over de døde, er konkrete handlinger som forsterker og utvikler verdiene de sto for. I Carsten Thomassens tilfelle handler det om å forstå krigen og journalistikkens oppdrag.

KRIG ER EN PEST som forgifter menneskenes sinn. Krig er anti-sivilisasjon. Det som er rettferdig, kjærlig, balansert, humant og tolerant, har ingen sjanse i krigen. Alle tilløp til sannhet dør i brølet fra våpnene. Krig er væpnet ekstremisme, en tilstand hvor særinteressene skyter med skarpt. Alt mangfold, alle farger, skal reduseres til svart og hvitt. Vi og fienden.

DET ER DENNE ensrettingen som gjør krigsjournalistikken så vanskelig og så farlig. Samtidig er det grunnen til at den er så viktig. Internett flommer over av hissige bloggere og rasende tapere som aldri reiser lenger enn til trikkens endestasjon. Det er ikke lenger noen mangel på sterke meninger i det offentlige rom. Samtidig blir debatten meningsløs hvis det ikke finnes journalister som drar til konfliktområdene og rapporterer derfra. Det er et arbeid som ofte koster liv. De siste femten årene har mellom femti og hundre journalister mistet livet hvert år på oppdrag i krigs- og konfliktområder. Tallene har en stigende kurve. 2012 er det verste året hittil med 133 døde, ifølge International Press Institute (IPI). Hittil i år har fire journalister mistet livet.

CARSTEN THOMASSEN var ikke en mann av store ord eller bærer av flagrende gevanter. Tvert i mot var han lavmælt, diskret og ordentlig. Han tålte andres dumhet i store doser og kunne være elskverdig mot et neshorn.

Carsten var en vennlig sjel med sans for humor. Han var også kunnskapsrik, modig, lojal og skarp. Han feiget aldri ut og påtok seg alltid de mest krevende oppdragene. Som journalist hadde han ingen respekt for uniformer eller makt, men var likevel både saklig og borrende. Under en tale i Kabul et år etter attentatet, sa daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre at Carsten Thomassen var en vanskelig journalist. En finere hedersbetegnelse finnes ikke i vårt yrke.

SÅ LA DETTE BLI stående: Verden trenger journalister som undersøker forholdene, som rapporterer om virkelighetens mange ansikter, som aldri er til salgs og som synes denne tilværelsen er meningen med livet. Nettopp nå - når en svekket medieøkonomi truer den krevende og langsomme jounalistikken - er det viktig å holde fast på slike verdier. Det er disse som utgjør den profesjonelle journalistikkens viktigste konkurransefordel i en ny medievirkelighet.

DET SISTE OPPDRAGET Carsten Thomassen jobbet med var Norges rolle krigen i Afghanistan. Da han ble drept, hadde det arbeidet pågått i flere år. Man skal være ytterst forsiktig med å ta de døde til inntekt for dagens vurderinger av krig og journalistikk, men det var ikke akkurat noen hemmelighet at Thomassen var kritisk til krigens begrunnelse og antatte mål. Hans metode var dokumentasjon, ikke agitasjon.

DET FINNES LYSENDE unntak, men som helhet er ikke norske mediers dekning av krigen noe å skryte av. Noe av det skyldes den risiko som er forbundet med å jobbe som journalist i Aghanistan. Derimot finnes det ingen unnskyldning for den servilitet som ofte har preget omtalen av krigen.

Fremfor alt gjelder det respekten for politikernes nytale. Krigens realiteter har forsvunnet bak en foss av politisk og militær retorikk med skryt av innsats, tapperhet og sivil bistand. Politikerne har tatt medalje i utenomsnakk og falsk patos. Det er et påfallende paradoks at de mest kritiske røstene har tilhørt soldater og offiserer. Men så vet de jo også hva de snakker om.

DEN BESTE HEDER vi kan gi Carsten Thomassen, og alle andre som har mistet livet i Afghanistan, er å fortsette arbeidet med å dokumentere krigen. Vi lever i en tid hvor de militære maktmidlene igjen er blitt viktige i politikernes verktøykasse.