Aldri har det vært verre å skille mellom rett og galt

«Fable III» stiller deg til veggs.

||| Den engelske spillskaperen Peter Molyneux er en talefør fyr, viden kjent i spillbransjen for sine luftige løfter om kommende spill. Noen av disse klarer han å innfri, andre har dessverre vist seg å holde like mye stikk som et gjennomsnittlig valgløfte.

Man skulle kanskje tro at Molyneux ville lære. Og på mange måter har han plukket med seg et eller annet fra denne løftevirksomheten - nettopp ved å implementere ideen om å holde sine løfter i det tredje spillet i «Fable»-serien.

Nok en gang befinner vi oss i kongeriket Albion, der industrialiseringen på de fem tiårene siden «Fable II» har gjort sitt inntog for fullt.

Fortsatt får vi spille oss gjennom et kongerike fylt med folk og fiender, kjærlighet og konflikter, magi og muffens. Tilfanget av industri har imidlertid hatt sine konsekvenser på landet: Forurensing, barnearbeid, og kummerlige arbeidsforhold for en stadig mer kuet arbeiderklasse.

Bedre blir det ikke av at landets konge, Logan, er en regelrett drittsekk. Du spiller hans yngre bror (eller søster, om du så velger), som allerede i starten av spillet får en svært god grunn til å ville velte Logan av tronen.

Jeg skal ikke røpe for mye av handlingen, men kan si såpass mye som at du ganske raskt blir stilt overfor valg som det ikke umiddelbart er noe rett svar på. Når du ikke umiddelbart vet hva som er rett og galt, og heller ikke hva valgene fører til i ytterste konsekvens, er det ikke lett å velge. Likevel er du nødt til nettopp det.

De som har spilt «Fable II» vil kjenne igjen svært mye i oppfølgeren, i hvert fall i hvordan ting ser ut og oppfører seg i spillverdenen. Mange av nyvinningene som fungerte så bra i «Fable II» fungerer her enda bedre, og et lett justert kontrolloppsett gjør opplevelsen enda mer strømlinjeformet.

Det har sine positive og negative sider. Det store mangfoldet av ting du kan gjøre i «Fable III» - alt fra å spekulere i eiendom til å bake paier - er kokt ned til en svært enkel styringsform der alle kan få det til.

Dette innebærer også at du sjelden støter på noen spillmessige utfordringer i spillet. Faktisk er det en achievement som belønner deg om du gjennom hele spillet aldri blir slått til bakken i kamp, og det var faktisk en mindre utfordring eller jeg hadde trodd. Ikke én gang var jeg i nærheten av å dø, takket være en jevn (og fastsatt) vanskelighetsgrad kombinert med rask regenerering av liv.

Spillets største utfordringer ligger imidlertid bakt inn i den overraskende gode historien - der skuespillere som Stephen Fry, John Cleese,  Michael Fassbender, Ben Kingsley, Simon Pegg og Jonathan Ross forøvrig bidrar med sine temmelig velfungerende røster.

Ettersom du har fått nok av å være passiv tilskuer til kongens herjing med folket, må du ut og samle støtte blant folket. Det må en revolusjon til for å velte tronen, og slikt krever mye overtaling.

De første tre fjerdedelene av spillet, som totalt tok meg et sted mellom 12 og 14 timer å spille gjennom, går derfor ut på å bygge opp både deg selv og folkets støtte, til det punktet at Logan kan stilles for retten.

1

Og her kommer vi inn på løftene, som jeg snakket om innledningsvis. Underveis må du love en rekke ting til landets lokale ledere, i bytte mot deres troskap.

Som vi alle vet, er løfter til for å holdes. Eller brytes? Historien, som på stadig mer tilfredsstillende vis har bygd seg opp, kommer her til et punkt der du kan tilgi alle spillets svakheter. Alt handler bare om valgene du må ta - og de kan jeg love deg ikke bare er enkle.

Mer sier jeg ikke om den saken, du skal få gleden av å finne ut hva alt dette handler om selv. Noe annet hadde bare vært ødeleggende.

I motsetning til forrige spill, synes jeg ikke at spillet her legger like mye vekt på de aspektene ved «Fable»-serien som handler om det nære.

Du kan, om du vil, bruke time etter time på å kjøpe hus, gifte deg, lage barn, ha utenomekteskapelige affærer, jakte etter nøkler, skjulte skatter - og onde hagegnomer! Som sedvanlig er spillet spekket med humor av den lett britiske sorten, og det er absolutt mye kos å hente i utforsking av land og liv.

Men om du bare vil fokusere på historien, er det lettere enn noen sinne. Noen vil kanskje sette pris på dette, andre ikke - men igjen handler det altså om valget. Du spiller «Fable III» akkurat slik du selv har lyst til, og det er en fin ting i mine øyne.

Det som imidlertid er et lite problem, er at deler av bildet har en tendens til å henge litt igjen i perioder. Av og til, når det er mye bevegelse på skjermen, har gjenstander en tendens til å se ut som når du ser på 3d-film, bare uten briller på. Tro meg, jeg har sjekket alle menyer for å se om det er en skjult 3d-funksjon i «Fable III» ingen har fortalt oss om.

Dette skjer bare av og til, og man blir utrolig nok vant til det etterhvert. De mange lasteskjermene og andre småglitcher i grafikken klarer heller ikke å skape den helt store irritasjonen.

Til det er nemlig spillet i seg selv for interessant, med en blanding av kos, kamp og konsekvensutredning få andre spillserier kan by på.

Jeg kan ikke love deg at du vil like «Fable III», men jeg kan strekke meg så langt som å si at sjansene for det er gode.

«Fable III» slippes eksklusivt på Xbox 360 den 29. oktober, og kommer på pc nærmere jul.

Aldri har det vært verre å skille mellom rett og galt