Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Anmeldelse: «Have a good trip»

Aldri har dop vært døllere

Netflix' nye psykedelikadokumentar er som å sovne på vorspiel.

PSYKEDELISK: Kjendisene deler sine villeste erfaringer med psykedelika i Netflix' nye dokumentarfilm. Vis mer

En gravalvorlig vitenskapsmann spilt av Nick Offerman («Parks and Recreations», «Devs») stirrer i kamera.

«Drugs can be dangerous,» sier han med diffuse lag av ironi. «They can also be fun.»

Det samme kan dessverre ikke sies om dokumentarfilmen «Have a good trip», som lover halvannen time med «adventures in psychedelica», men verken er spesielt morsom, eller – tematikken til tross – spesielt kontroversiell.

«Have a good trip»

2 1 6

Dokumentar

11. mai
Beskrivelse:

Kjendiser forteller om sine opplevelser med psykedeliske stoffer.

Kanal:

Netflix

«Som å sovne på vorspiel uten at noen gidder å tegne kjønnsorganer i pannen din, engang.»
Se alle anmeldelser

Ideen synes å være en sånn som dukker opp når navlebeskuende folk bonder på fest over gøyale dopopplevelser de har hatt. Hvor sjuuukt hadde det ikke vært å lage en dokumentar der vi bare samler alle disse historiene? Også dramatiserer vi dem? Ja! Vi er jo kjendiser, så da MÅ jo folk bare synes det er ekstra rått! Og de sjukeste historiene må vi nesten animere, for animasjon kan jo være litt trippy, da! Jeg får mine folk til å ringe dine folk i morgen!

Drepende kjedelig

Og nå sitter vi her, og får presentert historiene om da folk som Ben Stiller, Sarah Silverman, Asap Rocky, Sting og et kobbel med halvkjente komikere fikk utvidet sinnet med hallusinogener som LSD, sopp, peyote osv. Regissør Donick Cary har visst jobbet med filmen i 11 år (ikke på heltid, får vi håpe), så han rakk til og med å intervjue Carrie Fisher («Star Wars») og restaurantkritiker Anthony Bourdain før de døde.

Om du tror dette skal bli en festlig og surrealistisk syreodyssé à la «Frykt og avsky i Las Vegas», eller den scenen i «The Wolf of Wall Street» der Leonardo har tatt quaaludes, må du dessverre tro om igjen. Donick Cary er ingen Gilliam eller Scorsese. Dessuten er samtlige historier her så drepende kjedelige at behovet for å ruse seg ikke kommer fordi man blir inspirert, men for å stagge den voksende apatien. Ikke at jeg tror at Sting som forteller om da han hjalp til med å forløse en kalv mens han var fjern på tørket peyote og gresset begynte å snakke til ham blir noe gøyere å se på i påvirket tilstand, altså.

«And it was during the time of Halley’s comet. And Halley’s comet Is really something to watch when you’re on peyote. Because it looks like a firey dragon.”

Ok, hvis du sier det, herr «Sting». Var litt sånn had to be there, kanskje?

Burde vært skrinlagt

Ideen burde strengt tatt blitt skrinlagt allerede på nachspiel-stadiet. Å høre folk gjenfortelle sånt som dette er litt som å bli tvunget til å se på andres feriebilder. Bare med tilleggsstraffen det er at alt er levert med vekselvis selvtilfreds «er-ikke-jeg-sprø?»-mine (mens man sier ting som «this is my story about getting ridicilously high»), eller filosofisk patos som sikkert virket sabla briljant i hodet ditt, men høres mest ut som en av Paulo Coelhos skolestiler når det forlater det.

«The entire universe cracked open?» sier du? Kuuuuult.

Hva enn man kan si om langtidseffektene av psykedelika så utvider de ikke akkurat evnen til å reflektere innsiktsfullt eller poetisk om opplevelsene.

Mellom dramatiseringene har Cary lagt inn parodier på sånne gamle, moraliserende opplysningskampanjer, som med dommedagsretorikk og dårlig skuespill skulle skremme ungdom vekk fra kokainfnugget som man var sikker på skulle rulle seg raskt til den sikre overdosedød. Funksjonen til disse innslagene er uklar. Kanskje innså filmskaperne på et tidspunkt at å høre på kjendiser jazze om dopopplevelsene sine er omtrent like underholdende som å høre vanlige folk gjøre det – altså ikke i det hele tatt, og tenkte de trengte å sprite filmen opp med semirelaterte sketsjer. Bare synd at de er slapt skrevne og gjennomførte varianter av en utbrukt skolerevyídé, og framstår like uinspirerte som resten av innholdet. Selv på sitt beste blir de aldri mer enn en halvmorsom «Funny or die»-video.

Puppen datt ut

Det er i det hele tatt vrient å se for seg hvem denne filmen egentlig er laget for. Den er verken i stand til å underholde eller informere, og flau-på-dine-vegne-faktoren kommer seg aldri over «så datt puppen min ut»-nivå. Den klarer ikke engang fortelle en normalt engasjerende historie – nesten samtlige fiser ut i dvaske «så dro vi på McDonalds»-sluttpoeng. Misforholdet mellom troen på egen historie og den faktiske evnen til å engasjere har aldri vært større.

Et par ganger, som når Carrie Fisher snakker om sin bipolare lidelse og at rusen var eneste gang hun følte seg normal, pirker vi borti noe interessant, før filmen fjaser seg fort videre.

Brennbarheten uteblir følgelig også. Det eneste som sjokkerer her er hvor uinspirerte alle virker – både foran og bak kamera – når de skal formidle noe som angivelig er en hjertesak for dem. Det finnes sikkert en betimelig debatt om rusmidler som dette, men «Have a good trip» er ikke i stand til å skape noen som helst bevissthet eller kontrovers rundt tematikken sin. Eventuelle problemstillinger er så lite spisset at det ikke finnes et eneste springbrett her for å ta diskusjonen videre. Da sitter man igjen med midt på treet pikante avsløringer som at musikere som Sting og Asap Rocky har brukt ulovlige rusmidler. Stopp. Pressen.

Svampebob

Verst av alt er at Cary virker verken å ha vilje eller evne til å få oss til å føle opplevelsene på kroppen, eller leve oss inn i dem. I de rette hender kan filmmediet være en sanselig og bevissthetsutvidende reise som kanskje er det nærmeste vi har å formidle tilstanden som alle her snakker så varmt om. Det er en grunn til at å se «2001: En romodyssé» på stort lerret i ruspåvirket tilstand nærmest var et innvielsesritual for hippiebevegelsen.

Men jeg kan ikke se for meg at noen kan være interessert i å trippe til det konvensjonelle formspråket her. Her er ingen eksperimentering, fandenivoldsk lek eller dristighet. Alt er bare gjenfortelling, forutsigbart billedlagt med ulike, temmelig streite animasjonsstiler. Jeg har sett mer syrete animasjon og fortellergrep hos Svampebob og Peppa Gris. Det gjøres nøyaktig null innsats i å fange de transcenderende, hypnotiske opplevelsene via audiovisuelle virkemidler.

Hvis du er på utkikk etter en noe som utfordrer både sinn og sanser, sett heller på «Rick & Morty» som startet en ny sesong på HBO i går.

Der snakker vi syretripp.

«Have a good trip» er omtrent like antiklimatisk som å sovne på vorspiel uten at noen gidder å tegne kjønnsorganer i panna din, engang. Alle som måtte bekymre seg for at en film som denne gjør at et liv i rus og dus virker forlokkende kan ta det med knusende ro.

Dop har aldri virket døllere.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!