Aldri mer fellesferie del II

IA, inkluderende arbeidsliv, er en fin plan. Selv om den sparer penger.

DET FINNES

ei tid før og ei tid etter i Syke-Norge. «Før» er da du blar over alle sidene som har med helse å gjøre i dagspressen. Du merker at du blir sløv og ufokusert når politikere snakker om helsevesenet, og du gir blaffen i at noen demonstrerer mot innstramminger i helsebudsjettet. Du er sykehusjomfru, og gamle med hoftebrudd og gåstol er bare så far away. «Før» er da man tror man er udødelig.

Etter: For tre uker siden falt jeg så det suste. Beinet mitt satte seg fast mellom to småsteiner, og jeg falt i sikksakk i en fysisk umulig posisjon. Jeg skrek så hele Hvalers befolkning rømte ned i tilfluktsrommene, og de tre yre småguttene som var i ferd med å løpe sammen med meg nedover svaberget for å bade, stivnet av skrekk. Hold kjeft, kjerring, ropte min mann til meg, og den danske turnuslegen som kom kjørende, konstaterte at det nitti prosent sikkert ikke var noe brudd - før jeg ble dopet ned med smertestillende. I tillegg uttalte han at den eneste grunnen til at han var i Norge denne sommeren, var at «hans kone ønsket seg et nyt køkken».

NESTE MORGEN

var beinet som en ballong og jeg invalid. Sykehuset konstaterte at det var et alvorlig ankelbrudd (så stol aldri på danske turnusleger med kravstore koner), men de måtte sende meg til det området jeg tilhører, og satte meg med beinet opp ned i en megagips en ti mils vei i taxi til Oslo. Først til feil sykehus, som så spanderte en ambulanse til riktig sykehus. Ambulansesjåføren bedyret at han måtte forte seg hjem for å få med seg «Hotel Cæsar». Han veide 130 kilo og så ikke ut som en «Hotel Cæsar»-fan. Men han ramset opp alle episodene med en slik overbevisning at bare det i seg selv var smertelindrende.

Vel framme ble jeg lagt i rullestol, og den indiske sykepleieren dro fram bildet av kona og spurte: «Autograf, please?»

I 6 uker er jeg avhengig av krykker, at andre lager mat til meg og hjelper meg med intimhygienen. Og jeg har smakt på avanserte medisiner som Imovane, Pinex Forte og Nobligan. I tillegg erfart at alle sykepleiere som stelte meg, var yngre enn meg. Det er bare å erklære: min etter-periode i Helse-Norge har begynt.

RØNTGENBILDET

viser en lang metallplate skrudd fast med åtte skruer. Den ene går tvers gjennom hele beinet.

Et ankelbrudd er som å leve et stressende liv i slow motion. Du rekker ikke å havne i tidsklemma, for du er nødt til å gjøre alt sytti prosent saktere enn før, i tillegg til at alle rundt deg også må vise hensyn og samarbeide rolig med deg. En kan bli zenbuddhist av mindre.

Jeg har lært å gå opp og ned trapper på rumpa. Hinke på togstasjoner og flyplasser. Sitte i rullestol og studere ansiktsuttrykket til andre mennesker som ser på deg, men unngår å se deg. Jeg liker mitt nye slow motion-liv. Det gir et moderne menneske tid til å ha kontakt med kroppen sin. Det er lettere å gå fra sjelen enn fra en brukket ankel. I hvert fall en viss stund, hvis man er tilstrekkelig flinkis og spiser Rosenrot, ølgjær, e-vitamin og plenty med omega 3. Jeg har lest meg opp på skolemedisin, alternativ medisin og selvhealing. Jeg er dødelig, og jeg er på hyperaktiv sykemelding. De plasserte meg på avdelingen «Eldre med brudd», der de har dostol og gåstol og du får utdelt lovlig dop i små hvite pappkrus etter hvert vaktskifte, det hadde jeg ikke forutsett. Heller ikke at sykehusdirektøren kom på besøk og forsikret meg om at all presse skulle holdes vekk hvis det var det som var mitt ønske. Men pressen var ikke noe jeg trengte å frykte. Kirurger som gjør feil, var en mer reell fare. Den første kirurgen kjørte langskruen feil og bommet på beinet mitt uten å oppdage det. Så skrev han i rapporten at alt hadde gått bra. Og siden det var deres plikt, måtte de vekke meg fra narkosen, fortelle meg at noe har gått veldig galt og de må åpne såret, skru skruen ut og treffe riktig, før jeg fikk ny narkose og ny operasjon. Jeg var for dopet til å reagere med noe som helst annet enn et smil som sa: oh yeah? cool - før jeg svimet av igjen. Men alle var så søte og hyggelige at jeg slo meg til ro med at pytt sann, sånne tabber må jeg jo kunne leve med. Dessuten forsikret kirurg nummer to meg at det ikke var første gang noe slikt hadde hendt og at det kom til å gå helt bra. Hmmm.

IRONISK

nok var min første jobb etter operasjonen for IA, regjeringens opplegg for et inkluderende arbeidsliv. Hvordan folk på sykmelding skal kunne inkluderes i arbeidslivet. Jeg nektet, og gjorde alt jeg kunne for å slippe jobben, men IA-ambassadører kom hjem til meg, og den gode dialogen, tillit til arbeidstaker og alt det andre de ramser opp i festtalene, utspilte seg nå i min egen stue. Disse folkene mente det. De overbeviste meg om at jeg kunne utføre litt arbeid selv på ett bein. Ti prosent, femten prosent, bare man er i kontakt med arbeids-livet. Og alt skulle tilpasses meg. Ti minutter standup. IA handler om å inkludere handikappede, eldre, språkhemmede, uføre og førtidspensjonerte i arbeidslivet med den innsatsen og ressursen de har. IA lærte meg å ikke la meg invalidisere. Man kan gjøre mye arbeid på ett bein. Dessverre - det var den sykemeldingen.