Aldri sur

Arne Hjeltnes er ikke likeglad, men like glad. Uansett. Hvordan får han det til?

Det var dagen etter nestenskandalen på Ullevaal Stadion. Dagen etter kvelden da norske arbeidshester jobbet i bare 20 minutter og berget ett fattig poeng mot Albania, kvelden da albanerne kunne vunnet EM-kvalifiseringskampen i fotball fullt fortjent. Men denne dagen opprant med høstsol og nykokt kaffe og var bare snill. Og Arne Hjeltnes var like blid. Han skulle til Beitostølen med familien.

Kvelden før hadde TV2-kollega Ernst A. Lersveen bokstavert det for oss, A-L-B-A-N-I-A, i fortvilelse over at en forhenværende lilleputtnasjon lå under 0-2 for en nåværende. Arne Hjeltnes sto på tribunen og TV-pludret med små og store. Og var like blid.

-Om Norge hadde tapt, ville ikke jeg blitt lei meg. Albanerne hadde egentlig fortjent å vinne, de var hyggelige folk. En av de albanske spillerne jeg snakket med sa at folk der hjemme har det ikke så greit, så en seier ville gi dem et løft i en ellers grå hverdag. Uavgjort var en seier for dem. Og vi kan leve med det.

-For vi kan vinne neste gang?

-Ja, kanskje det. Samtidig er jeg jo patriot og vil at Norge skal vinne. Men det går jo opp og ned her i verden, og dette var vel ikke så aller verst.

HJELTNES VILLE MØTE oss på SAS-hotellet på Fornebu.

-Så kan vi jo ta ein kopp kaffe og eit wienerbrød og ha det litt koseleg, som han sa.

Fra Fornebu reiser ingen gutter på tur lenger, men Hjeltnes bor på Snarøya, i en romslig og ganske så dyr villa, med samboer Cathrine Gehrken, TV-menneske hun også, og to døtre på fem og tre år. De albanske fotballspillerne bodde på dette hotellet, forresten, og Hjeltnes er ingen stor tilhenger av å snakke om privatlivet. Ikke at det gjør noe, for familien har det godt, og han har det godt og alt er greit. Men det er jo mye annet å snakke om.

-«Koseleg» er et ord du bruker ofte...

-Altfor ofte. Når jeg leser ting jeg skriver, ser jeg at jeg gjerne bruker det tre ganger på fire setninger. Jeg har forsøkt å variere, «hyggeleg» er et annet fint ord, «framifrå» er et av nynorskens aller beste. Men jeg ender opp med «koseleg» enten jeg vil eller ikke. Det er trivsel-TV jeg vil lage, den blåbærturen som alle husker, men som de ikke har bilder fra. Så kan Brimi'en og jeg gjenoppfriske den for folk.

-Og Bjørn Dæhlie og Vegard Ulvang og andre skoggangsmenn. De er jo ikke akkurat entertainere alle du har med deg?

-Kanskje ikke, men det er noen flotte gutter, og vi har det kjekt underveis, noe jeg håper kommer fram i programmene. Her skrives ikke manus, og vi satser ikke på planlagte sketsjer. Men skulle det falle en god replikk her og der, så faller den spontant, og da ligger lista lavere hos TV-seerne. De hadde ikke ledd hvis jeg hadde innannonsert at «nå skal Bjørn Dæhlie og Arne Hjeltnes dra en sketsj om friluftslivets gleder». Nei, litt har jeg lært etterhvert. Trur eg.

-Hvordan klarer du å lage så mye ut av nesten ingenting?

-Det er ikke helt sant. Vi gjør oss noen tanker. Jeg vet i hvert fall at det skal være kort. Ute i verden er det lettere å lage eksotiske bilder, da kan du nesten bare snu kameraet og finne noe som folk ikke har sett før. Her hjemme må du ha en litt strammere plan. For flere har vært på Finnskogen enn i Japan.

FOR HJELTNES MÅ nemlig planlegge turene, først og fremst. Gutta har vært på tur igjen, i Alaska, på Korsika, på dykk med ubåt og på jakt på Finnskogen. Et Amerika-treff med de norske alpinistene gjenstår, og i vinter sendes fem programmer. Hjeltnes er reiseleder, ordner med smitt og smule, leier biler og båter og kjentfolk, gjør alle avtaler som skal til og holder hele laget i stramme tøyler.

-Det siste er det minst vanskelige, langrennsgutta er fryktelig trøtte om kvelden. Ellers ordner jeg med alt fordi jeg liker å bestemme, det gir en viss kontroll. Dessuten er vi ikke så mange, vi får plass til hele laget i en bil, en van eller noe sånt som vi leier. Så kjører vi rundt med den, da, og er det kjedelig et sted, så stikker vi videre.

-Like blide?

-Vi krangler i hvert fall aldri, ikke oss imellom. Vi krangler av og til med andre, hotellresepsjonister til dømes, som da vi var i Canada og mistet flyet hjem fordi vi ikke ble vekket. Vegard var riktig nok oppe klokka fem som vanlig, men han visste ikke romnumrene våre. Og det visste ikke resepsjonisten heller. Og selv om alle skulle vekkes klokka fem, så ble vi ikke det. Dermed gikk flyet.

-Og SAS, som sponser programmet, måtte kjøpe nye flybilletter til dere?

-Nettopp. Og hjem kom vi.

«GUTTA PÅ TUR» tar 70 prosent av arbeidstida til Arne Hjeltnes. Resten går med til jobbing for TV2-sporten. -Sport er intensiv jobbing når det skjer og går fort over. Vi må tjene penger på det vi driver med, og det er seere som gir inntekter. Derfor hausser vi gjerne opp en sportsbegivenhet noen dager i forveien. Og så er det min oppgave å stille litt andre typer spørsmål til utøverne. Det blir de glade for, faktisk. De går trøtte av spørsmål som «hva gjør du hvis du ikke får spille i morgen kveld?». I den grad jeg gjør noe godt, så gjør jeg idretten en liten tjeneste ved å bringe inn en dose uhøytidelig moro.

-Er det dette som driver deg?

-Tja, er det noe som driver meg, må det være ren og skjær egoisme, personlig trivsel, et ønske om å ha det hyggelig. Livets lyse side oppsøker jeg med vilje. Dessuten kan jeg ikke herje rundt og bestemme for mye, jeg kan ikke bytte ut Brimi'en, for eksempel. Han må være med. Ikke alltid, men ofte.

-Og alt dette gjør at du blir stadig oftere å se på skjermen og så blir kanskje fjeset ditt brukt opp, og hva gjør du da?

-Jeg er faktisk klar over at jeg kan brukes opp. Det fins en tid for meg, som for andre. TV-folk kommer og går. Men ingen samler alle lenger, Erik Bye på lørdagskvelden med hele Norge i sofaen er fortid. Et TV i dag som favner alle, ville fort blitt kjedelig. Far min kan se på meg, mens mor mi ser på en opera på NRK2 og andre på «Da Capo». Det er dette som er mangfold, hvis det ordet skal ha noen virkelig betydning.

-Og som ikke gir slitasje på det enkelte «TV-tryne»?

-Joda, fortsatt slites TV-trynene ut. Den dagen jeg er oppbrukt, kan jeg kanskje gjøre hobbyen til hobby igjen og reise. Eller bli reiseleder, skjønt det er jeg allerede. Kanskje kan jeg lage «Gutta på tur, 20 år etter», «Lofoten revisited», hva med den? Eller begynne i reklamebransjen igjen, det var moro, det var stor variasjon. Melk den ene dagen, datamaskiner den andre og biler den tredje. Arbeidsmessig ga det meg en kort horisont, og det vil jeg ha.

I PRIVATLIVET innrømmer han at det blir mye på samboer Cathrine, siden han er så mye på reisefot.

-Men jeg vet hvor barnehagen er og har vært på foreldremøter der. Ja, ikke i den nye barnehagen, kanskje, men jeg henter og bringer. I hvert fall av og til.

-Og dugnadsånden din er sterk?

-Sånn passe sterk, tenker jeg. Jeg går på idealtid, det er liksom sosialdemokratiet, det, idealtid.

Men noen sosialdemokrat er han ikke, selv om han karakteriserer oppveksten på Voss som fredelig, trygg og med stø kurs. Han er lege- og lærersønn.

-Eg var i Høgre når eg blei stor nok, identifiserte meg med bunads-Høgre, munnharpe og Hallgrim Berg. Kapitlet var kort. Hjeltnes lurte faren inn i partiet, da det var gjort, ble faren fylkespolitiker og holdt nesten på å havne på Tinget.

-Da var ikkje eg i Høgre lenger, for hjertesakene mine vart gjennomførte.

-Hjertesakene?

-... var utvidet åpningstid og mangfold i eteren. Mer visjonært var det ikke.

-Men hva skulle du egentlig bli?

-Først lege, som far min. Han er en flink og tålmodig fyr og skjønte fort at jeg ikke kunne bli lege. Så skulle jeg vel bli forretningsmann, da. Søkte Handelshøyskolen, kom ikke inn, men kom inn på BI i Sandvika. Mor mi søkte etter hybel i Oslo og skaffet meg det. På BI lengtet jeg først hjem til Voss, men så satte jeg meg på kafé og drømte. Og begynte å rable ned noe av det surret jeg senere skulle komme til å leve av. På BI var det fint, rent utenomfaglig.

DET BLE SOM det ble. Arne Hjeltnes er en heldig liten vestlending, en som har tatt de mulighetene som har bydd seg. Han er ikke eldre enn 35 og er en 70-tallsnostalgiker. Når det gjelder TV. Ikke ellers. -Dagens TV byr på store muligheter, men jeg kjenner min begrensning. Av og til skulle jeg ønske at jeg var litt skarpere i kanten. Ikke at jeg vil stille intervjuobjektene opp mot veggen. Og noe «Holmgang» blir det ikke på denne karen. Men jeg beundrer sluggerne blant journalistene, de som graver fram ting og skaper forandring. Sjøl har jeg alltid lest dessertkartet først. Fra den gang jeg var stor nok til å kjøpe Oslo-avisene, som vi kalte dem på Voss.

Hjeltnes skal hente Cathrine på ridetimen hennes. Og dra til fjells. I fire dager med familien.

Senere skal han reise mer. For å lage sær og artig mat og lure pussigheter ut av folk. Som en «Smørbukk» på tur. Varmhjertet, snill - og lur.

Så får andre kappe hodet av trollet.

Arne Hjeltnes