NUMMER FJORTEN: Bare tretten kvinner har fått Nobelprisen i litteratur før Svetlana Aleksijevitsj fikk årets tildeling. Hennes nye bok på norsk, «Kister av sink» (1991), inneholder også 80 sider om en rettssak som ble ført mot boka i 1992. Foto: Nina Hansen / Dagbladet
NUMMER FJORTEN: Bare tretten kvinner har fått Nobelprisen i litteratur før Svetlana Aleksijevitsj fikk årets tildeling. Hennes nye bok på norsk, «Kister av sink» (1991), inneholder også 80 sider om en rettssak som ble ført mot boka i 1992. Foto: Nina Hansen / DagbladetVis mer

Aleksijevitsj blir gratulert, men neglisjert i Hviterussland

Hennes nye bok forteller også om rettssaken mot henne.

Kommentar

Med den nye utgivelsen til Svetlana Aleksijevitsj, som Dagbladet anmelder denne helga, er fire av hennes verk tilgjengelige på norsk. Disse bøkene har møtt sterk motstand både i Russland og hjemlandet Hviterussland.

Man kan håpe at Nobelprisen vil beskytte Aleksijevitsj mot å lide samme skjebne som Anna Politkovskaja (1958-2006), journalisten som blir sammenliknet med Aleksijevitsj på grunn av sin åpne motstand mot Putin-regimet og sin sterke formuleringsevne. Hun ble som kjent funnet skutt og drept i heisen i gården hun bodde i i Moskva.

Aleksijevitsj har alltid vært regimekritisk, både i kraft av sine frihetlige holdninger og sin sannhetssøkende metode. Rådgiver i Helsingforskomiteen Inna Sangadzhieva forteller til avisa Ny Tid at bøkene til den ferske nobelprisvinneren aldri har vært forbudt, men at de ikke har vært utgitt i hjemlandet de siste 25 åra.

De russiske utgavene brukes imidlertid på universitetet og myndighetene vurderer å innføre deler av dem som skolepensum. President Lukasjenko har gratulert henne, men hun blir stort sett blir tiet i hjel og ikke intervjuet i statlige medier. Forfatteren har de fire siste åra bodd i en beskjeden leilighet i Minsk etter ti år som fribyforfatter.

«Kister av sink» inneholder ikke bare originalverket, men også en avdeling kalt «Post Mortem», som er en 80 siders dokumentasjon av en rettssak i Minsk fra 1992. Enkelte av Aleksijevitsj?s øyenvitner gikk til sak fordi de mente seg feilsitert. Prosessen gjenspeiler den konspirative tenkningen som henger igjen etter sovjet-tida.

Tilhengere av Aleksijevitsj opplever at myndighetene står bak anklagerne. Hennes motstandere sprer rykter om at hun bor i en luksusbolig i Vesten og kjører rundt i ikke mindre enn to dyre Mercedes?er.

Saken ender med at en av anklagerne får medhold. Aleksijevitsj blir dømt for ærekrenkelser og må betale en erstatning.

Forfatteren og den lokale PEN-klubben er opptatt av at retten nekter å forholde seg til den litterære sjangeren forfatteren benytter seg av. Retten avviser gang på gang et krav om at bøkene blir vurdert av litterær ekspertise. PEN-klubben velger likevel på eget initiativ å henvende seg til instituttet for litteratur ved Hviterusslands Vitenskapsakademi med en liste på åtte detaljerte spørsmål omkring det særegne ved dokumentarlitteratur.

Både spørsmålene og svarene anbefales enhver som følger den løpende debatten om sakprosa, new journalism, selvbiografi og skjønnlitteratur i Norge anno 2015.

Den akademiske vurderingen går i favør av Aleksijevitsj. Hun på sin side forteller retten om sitt verk:

«Jeg skriver, noterer en historie fra vår egen tid. Levende stemmer, levende skjebner. Før de blir historie, er de fortsatt enkeltes smerte, enkeltes skrik, enkeltes offer eller forbrytelse. Utallige ganger stiller jeg meg spørsmålet: Hvordan kan man gå midt oppe i det onde uten å øke det onde i verden, særlig nå da det onde er i ferd med å anta kosmiske dimensjoner? Foran hver ny bok spør jeg meg selv om dette. Dette er min byrde. Og min skjebne.»