Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Alene i metropolen

Finstemt roman om å miste noen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

BOK: Det er seks år siden Mirjam Kristensens debuterte med «Dagene er gjennomsiktige» og fikk den høythengende Tarjei Vesaas-prisen. Bok nummer to kom året etter og bekreftet hennes litterære talent. Også denne romanen blottstilte barnets ufiltrerte måte å ta inn verden på. I årets roman har Kristensen forlatt barnets verden og perspektiv. Det er en ung kvinne som forteller. Tematisk sett er romanene likevel beslektet; det handler om å miste noen, om redsel og forlatthet. «En ettermiddag om høsten» er en finstemt fortelling, men mangler intensiteten som preget Kristensens første romaner.

Plutselig alene

Rakels ektemann forsvinner fra Metropolitan-museet i New York. Forvirret begynner Rakel å lete etter ham. Først i museet, seinere på hotellet og omkring i storbyen. Når den første lammelsen slipper taket, tolker hun mer systematisk de sprikende sporene som dukker opp. Med notatbok oppsøker Rakel menneskene som kan ha sett ham: En museumsvakt som så ektemannen med en kvinne, og en aldrende antikvar med et apparat som fotograferer døde. Det første man stusser over er hvorfor Rakel ikke umiddelbart går til politiet eller ambassaden for å få hjelp. Det er som hun vet noe hun ikke forteller oss, noe som gjør at hun agerer som hun gjør. Hun er fortvilet, men føler også «et mykt trykk av lykke». Heller ikke familiene blir så overrasket og sorgtunge over forsvinningen som man kunne vente. Dermed styres leserbevegelsen av samme forfjamselse, uvisshet og spørsmål som Rakel baler med: Ble ektemannen forhekset av byen, ble han syk, eller forlot han simpelthen Rakel på en innskytelse.

Velkonstruert

Konstruksjonen rundt det mangetydige og motstridende er bokas styrke. Ganske snedig gis hver mulige forklaring på at ektemannen forsvant akkurat nok næring til at den ikke kan forkastes. Slik opprettholdes tvilen. Kjernetematikken i romanen er også fint turnert: Hva gjør man i tomrommet etter et menneske? Kan et menneske mistes og en relasjon slettes, sånn uten videre: «Jeg har hele tiden en følelse av at han er et sted i nærheten [...] Jeg tror ikke at han er død. Ville jeg ikke ha følt noe spesielt da, hvis han var død?», undrer Rakel. Rakels detektivarbeid og vandring med notatbok på Manhattan minner om Paul Auster. Innledningsvis er romanen riktignok skuffende alminnelig i forhold til Kristensens tidligere bøker, men inntrykket fortar seg etter hvert. «En ettermiddag om høsten» har ikke det samme inntrengende nærværet som de foregående romanene, men den er en godt konstruert fortelling, ført i et språk som er ukunstlet og også tryggere. Romanen er akkurat så åpen og flertydig som en god roman skal være.