Alene med Lene

Aqua-Lene har dødd én gang av overdose og én gang i flystyrt. Hun har vært ulykkelig forelsket i Spice Girls' Victoria og hatt sex på Internett. Sånt vet vi. Men utover det?

Sang nummer to er ferdig. Nummer tre begynner. Den tause drosjesjåføren øker volumet. Betraktelig. Vi nærmer oss København sentrum. «I'm a barbie girl, in a barbie world, life in plastic, it's fantastic!»

- Hun er meget god! sier drosjsjåføren stille.

- Jeg kjøpte platen til min kone for at hun skulle lære noe om Danmark. Min kone er fra Fillipinene.

LENE NYSTRØM (24) SITTER på en kantete stålstol i et svært, gult rom. Utenfor grynter vesle København. Det henger bilder av henne på alle veggene. Under bildene henger CD-plater forgylt i sølv eller gull.

Vi er hos Universal Records i København. I Aquas akvarium. Det er Lene som betaler leia.

Hun fikler med de røde blinklysene som er festet på buksa. Skrur dem av og på og forklarer at pappa er misunnelig. På grunn av blinklysene altså.

Det er ett år og to måneder siden de feiret lanseringen av sin debutplate på Mosseporten Senter ved E6. Ett år, to måneder og 19 millioner plater. Økonomisk Rapport mener Lene tjent 70 millioner.

- 70 millioner? Javel. Da har det gått ned litt. Sist noen regna på det var det 100 millioner. Det er ikke noe jeg kan forholde meg til. Jeg sitter jo ikke her med pengene i fanget.

- Nei, men det kunne du kunne gjort, hvis du ville?

- Joa. I teorien.

- Har pengene forandret livet ditt?

- Det frigjør jo litt. For familien og sånn. Det er deilig å kunne gi tilbake noe av alt de har gitt meg.

- Skal faren din slutte i Nordsjøen?

- Nei, han trives godt i Nordsjøen. Det er best å fortsette som før, å leve livet så normalt som man bare kan.

SÅ NORMALT SOM MAN BARE KAN. Joda, Lene prøver sikkert. Når hun har kjørt hjem fra jobben i den røde Porschen sin, skrevet noen autografer på fortauet ved bensinstasjonen, jaget vekk noen fotografer fra buskene utenfor den nye villaen i Hornbæk utenfor København og låser seg inn, så prøver hun sikkert å leve så normalt hun bare kan. Kanskje ser hun på værmeldingen. Kanskje spiser hun en brødskive av og til.

- Hva gjorde du i går?

- Igår?

- Ja, for eksempel i går?

- Nei, i går blir for privat.

- I forgårs da?

- I forgårs sto jeg opp klokka sju og jogget i en time.

- Alene?

- Nei, med livvakten min. Jan. Jeg kan nok springe alene, det er ikke det, men Jan er en skikkelig robust fyr. Han har vært i Fremmedlegionen i mange år. Han pusher meg veldig.

- Er han her nå, Jan?

- Ja.

- I dette rommet?

Rommet er avlangt. I den ene enden står en stor seksjon med TV og stereoanlegg. I den andre enden leder en dør til balkongen ut mot gaten. Ved siden av døra står et skrivebord. For alt vi vet kan det kry av livvakter her inne.

- Nei. Han står utenfor døra. Men du må ikke gjøre noe nummer av at jeg har livvakt. Han driver en serviceytelse for meg. Jan er livvakt når han trenger å være det - og kamerat når han trenger å være det.

- Bor han sammen med deg?

- Nei, han kommer hvis det skjer noe.

Det banker på døra. To bank. Så kommer en sur, ung danske inn. «Femten minutter!» sier han. Mannen er ikke Jan.

- Nei, nei, nei! sier Lene. De har bedt om halvannen time. Jeg veit ikke hva de trenger halvannen time til, men de skal får det.

VI ER IKKE KOMMET LENGER enn til joggeturen. Altså, Lene jogger med Jan, fremmedlegionæren. Klokka sju hver morgen. Akkurat som Madonna, og forsåvidt Bill Clinton. Så dusjer hun, og så spiser hun cornflakes. Klokka ni møter hun René, Søren og Claus, «guttene» som Lene kaller dem, i et leid lokale. Her øver hun foran neste ukes turnéstart fram til klokka fire.

Så løper hun igjen. I en time med Jan. Noen dager avveksler hun med en svømmetur.

- Og så et par linjer kokain når du kommer hjem?

- Nei, jeg styrer unna de greiene der. Kanskje drar jeg på kino. Eller sitter hjemme og ser en fotballkamp på TV. Nå for tida legger jeg meg før tolv. Jeg koser meg i det nye huset mitt.

Jada, vi har hørt det. Se og Hør kaller huset et kjærlighetsrede. Naboene der ute i Hornbæk har visstnok observert en noe mer falmet norsk popstjerne der også. Det skal vi komme tilbake til. Eller; det skal vi forsøke å komme tilbake til.

- Du har dødd en gang i flyulykke, en gang av overdose, hatt sex på Internett, du er lesbisk og forelsket i Victoria i Spice Girls og du sover uten undertøy. Utover dette så vet vi strengt talt ikke så mye om deg?

- Du glemte at jeg skal få meg silikonpupper. Det står i danske Se og Hør denne uka, sier Lene.

- Nei, der må vi korrigere deg litt, det står at du har vurdert det, men at du har slått det fra deg, fordi det vil bli slitsomt med store pupper når du hopper rundt på scenen.

- Jeg hadde ombestemt meg. Sånn var det, ja.

- Men hvordan vil du framstå?

- Jeg vil framstå som veldig levende og veldig energisk. Jeg er kanskje litt for levende noen ganger, men jeg tror jeg sprer litt glede der hvor jeg kommer.

Det blinker etpar ganger på buksa til Lene.

Nå skulle pappa sett henne.

DET HAR VÆRT STUSSELIG med Tønsberg de siste åra. Både Jahn Teigen og Helge Hammelow Berg har falt litt av. Det var liksom bare Slottsfjellet igjen for de stolte vestfoldingene, men Slottsfjellet kom aldri på TV. Så kom Lene. Hjulpet fram av nettopp Helge Hammelow Berg.

- Jeg skulle egentlig på guideskole på Mallorca. Men så kom Helge og spurte om jeg ville prøve meg på TV. Han hjalp Leif Erik Forberg i Casino.

- Med hva da?

- Han headhuntet jenter som kunne være vertinner. Jeg var jo liksom sånn taus Birgitte, da. I to uker. I det siste programmet ble jeg kasta utpå med mikrofon. Jeg sang «Almas» av Randy Crawford.

- Og så?

- Så ordnet Leif Erik Forberg meg sommerjobb på Color Line, og der traff jeg René.

Hun trekker beina oppunder seg på den stive stolen.

- I ettertid kan det kanskje virke litt desperat å jobbe som vertinne i Casino, for å bli berømt?

- Nei, jeg var på ingen måte desperat. Jeg var nitten år. Alle hadde grepet en sånn sjanse.

200 PRISER har Lene fått. Hun kan navnet på under ti. Blant dem en ærespris fra Ramnes kommune. Hun gråt da hun fikk den.

- Har det skjedd noe med selvfølelsen til Ramnes-folk etter din suksess?

- Ja, jeg tror nok det. At de føler stolthet over at jeg kommer fra Ramnes.

- Men?

- Det går ganske hardt ut over søstera mi og mamma og pappa. De blir stoppet på gata av folk de nesten ikke kjenner. De spør bare om meg. Om alle ryktene som går. Stakkars mamma, hun var og handlet hos Arve Gran i Ramnes da den pornosaken fra Internett ble slått opp. Hun ringte meg midt på natta.

- Og da var du på cocktail-party?

- Nei, jeg går ikke på cocktailparties. Jeg styrer veldig unna det der. Jeg lå og sov i Australia og skjønte ikke hva mamma pratet om. Bildene kunne jo til og med vært ekte, for plutselig har du en kameralinse inn gjennom vinduet.

Lene blinker litt med blinklysene. Det er ikke mer enn en måned siden hun hadde kameraer inn vinduene. Hjemme i Ramnes. Hun gjemte seg på rommet sitt, mens to fotografer gikk rundt på verandaen og kikket inn vinduene. De lette vel etter Morten Harket.

- Jeg hadde lyst til å begynne å grine, jeg følte meg skikkelig tråkka på. Var det ett sted jeg trodde jeg kunne få fred, så var det på rommet mitt hjemme hos mamma og pappa.

- Er ikke jet-settet og oppmerksomheten hele vitsen med dette da?

- Nei, ikke for oss. Jeg har fått en smak av jet set-livet to ganger. Først under Billboard Awards i USA, så i Monte Carlo, under en utdeling der.

- Det var da du lunsjet med Prins Albert?

- Med prinsen, ja. Det var noen stive modeller der, etpar skuespillere fra Glamour, og Steven Seagal. Vi snakket litt om familien min og litt om familien hans. Jeg skilte meg nok litt ut. Folk får ta meg som jeg er.

- Og prinsen?

- Prins Albert er fin, han.

HER KUNNE VI SIKKERT LATET SOM om vi ikke var interesserte i Lene og Morten Harket. Men strengt talt så var vi jo det. Det er neimen ikke sikkert at vi hadde reist til Danmark med tegner, fotograf og journalist hvis vi ikke hadde hatt et ørlite håp om en endelig innrømmelse. Det har tross alt stått et sted at paret skal kjøpe hytte i Lillesand.

Dagbladet: Har det verste styret lagt seg?

(Smart start; forventet svar: «ja, det var ille den første uka, vi har fått mer fred nå»)

Lene: Veit ikke jeg, jeg er ikke hjemme. Det vet du sikkert bedre enn meg. (Elegant parert. Lene er forberedt, selvfølgelig er hun det)

Dagbladet: Ønsker du å kommentere ryktene?

(Bommert. For passivt.)

Lene: Nei.

(Hun smiler, armene i kors. Som en torturist med fryktelig god tid.)

Dagbladet: Hvis du snakker om dette nå, så slipper du jo flere plagsomme rykter? (Patetisk. Tegner Graff og fotograf Brun ler forlegent.)

Lene: De ryktene er ikke noe problem for meg. Hehe. La ryktene surre.

Dagbladet:Er du kjæreste med Morten Harket eller er du ikke det?

(Ingenting å tape nå.)

Lene: Om jeg er kjæreste med Morten Harket? Kanskje.

Dagbladet: Ole Klemetsen sa du var det. Han sa du hadde sagt det. (Ynkelig. Ingen ære tilbake.)

Lene: Ole Klemetsen vet vel ingenting, vel. Stakkars lille Ole.

Lene er suveren. Hun strekker litt på beina.

- JAPANSKE JOURNALISTER er ikke så konkrete som dere.

- Å. Hva lurer de på da?

- Hva slags fisk jeg ville vært hvis jeg levde under vann og sånt.

Lene er opptatt av dyr. Veldig opptatt av dyr. En gang, i Nord-Thailand, kjøpte hun et bur fullt av fugler. Hun brukte alle pengene hun hadde, kjørte av gårde med dem og slapp dem fri.

- Hva slags fisk ville du vært hvis du levde under vann?

- En delfin. Jeg har opplevd dem på nært hold. De er veldig kloke og veldig vakre.

- Javel?

- Delfiner vet liksom hva de driver med. De svømmer ikke bare rundt.

Lene Nystrøm