Alene på toppen

Animal Alpha har frontfiguren. Men hvor ble det av låtene?

CD: Det lå jo i kortene. Agnete Kjølsrud er rett og slett for karismatisk og oppmerksomhetskrevende til at Animal Alpha klarte å dy seg. Debuten «Pheromones» måtte liksom bli Kjølsruds lekegrind der damas vokale krumspring inntar lederposisjonen. Alle som har sett bandet live vet at Kjølsrud ikke er en frontfigur man stiller seg likegyldig til, enten du lar deg fascinere eller blir forbannet av outrerte kostymer og alt fra naiv barnestemme til infernalske skrik. Men låter og lydbilde må følge opp. Kvintetten åpner storslagent og bra med «Billy Bob Jackson» , der blytunge riff bølger over oss. Og «Bundy» er utvilsomt en god låt. Men den har vært Animal Alphas gode anslag lenge, og etter hvert som «Pheromones» utfolder seg, så framstår den som en lurelåt. For resten av skiva er et stykke unna samme standard. Riffene og låtene føles som velregisserte pliktløp designet for Kjølsruds vokaltalent. Hun er riktignok flink, men når lite annet overrasker så blir også hennes stemmearsenal forutsigbart. Det er skuffende for de av oss som håpet at bandet Animal Alpha skulle blomstre.