Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Alf for Norge!

Ole Anders Tandbergs dramatisering og regi av Alf Prøysens tekster på Nationaltheatrets begynner farlig: ei gigantku som tygger drøv projisert på sceneteppet. Men er det noe Tandberg ikke gjør, er det å tygge drøv på Prøysen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

For Tandbergs dramatisering, med Lars Lillo-Steenberg som musikalsk ansvarlig, lagde oppstyr lenge før premieren. De to hadde våget å bruke noen nye melodier til Prøysens tekster. Og slik Prøysen lenge har vært fanget av vår klisjéoppfatning av ham, mente noen at musikken til Prøysen ikke kunne røres ved. Der tok de feil.

Fornyet sjanger

For Tandberg og Lillo-Stenbergs grep fungerer. Her er teksten hakket opp og satt i nye sammenhenger mot hverandre. Her er kjente melodier og arrangementer droppet til fordel for løsninger som gir oss tekstene på ny. Samtidig spiller de nye grepene opp mot den Prøysen vi kjenner, de utfordrer og utvider vår opplevelse av den store dikter Prøysen faktisk var.

Få sjangere er i sin form så ufarlige som den tradisjonelle kabaret med kjente tekster av kjente forfattere. De er like dynket i nostalgi som rockekonserter med dinosaurbandene som nekter å dø. Men på National har Ole Anders Tandberg fornyet sjangeren og laget ekte teater av den. Det er blitt en modig, konsekvent og overbevisende suksess.

Enten det er «Lillebror» framført med praktfullt alvor og stor respekt av de mannlige skuespillerne, eksistensielle jordbærgubber, eller Bolla Pinnsvin som mobbeoffer med stor og håpløs kjærlighetsdrøm, snur forestillingen våre oppfatninger om Prøysen på hodet - i dyp respekt for dikteren.

Revidert og derivert

Resultatet er på sett og vis Prøysen både derivert og revidert, en alvorlig forestilling - med dyp og absurd humor. Dette er moderne teater i et gjennomført og nyskapende formspråk, kanskje særlig forestillingens første del. I Tandbergs scenespråk kan «Blåklokkevikua» synges av skuespillere i kroppsstore turnips-, potet- og bringebærkostymer uten at det et øyeblikk blir parodisk. I et nakent forsamlingslokale med branndører går skuespillerne inn og ut av figurene i Prøysens univers, med sin egen ømme kjærlighet til kvinnene, og til de små blant oss.

Kjærlig og ærlig

Selvsagt bruker Tandberg Prøysen rått, han velger og forteller sin historie gjennom Prøysens ord. Og Prøysens verden er fylt av stor kjærlighet til oss mennesker, kombinert med en nådeløs ærlighet om vår tilkortkommenhet, med en alltid tilstedeværende visshet om døden. Men før den når oss er vi i våre drifters vold, med alle våre lettknuste drømmer om kjærlighet. Prøysens tekstrom har god plass for de skakke og rare blant oss. Der er det selvsagt god plass til Ole Anders Tandberg og Lars Lillo-Stenberg.

Det er all grunn til å se denne oppsetningen. Vi risikerer at den aldri kjæm att.

Hele Norges coronakart