FRA SKOTTLAND: «Nordmenn og skotter har mye felles,» mener Ali Smith. «Alt mørket om vinteren, den dype mistroen til lyset. Som vi likevel elsker. Skottland kommer til å løsrive seg fra England, det er jeg sikker på.» Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
FRA SKOTTLAND: «Nordmenn og skotter har mye felles,» mener Ali Smith. «Alt mørket om vinteren, den dype mistroen til lyset. Som vi likevel elsker. Skottland kommer til å løsrive seg fra England, det er jeg sikker på.» Foto: Lars Eivind Bones / DagbladetVis mer

Ali Smith lar romanene gjøre som de selv vil

Hun forsøkte lenge å unngå å bli forfatter. Men det gikk ikke i lengden.

Les anmeldelsen av «På stedet mil» her.

Da Ali Smith var liten jente, lekte storesøsteren en lek med henne hun kalte «snill jente, slem jente». Leken gikk ut på å få henne til å smile i det ene øyeblikket, gråte i det neste. En nyttig erfaring for en som skulle vokse opp til å bli en stor forfatter.
Smith har skildret dette minnet i en liten selvbiografisk skisse hun skrev for avisa The Guardian. Hun ler når hun forteller om det.

- Det var et spill, sier hun. - Ikke så alvorlig. Men jeg husker det godt. Søsteren min sa til meg at jeg var en snill jente inntil jeg smilte over hele fjeset. Så snudde hun og sa at jeg var slem, slem. Helt til jeg begynte å grine.

Ali Smith er født i Skottland, men bor i England. Hun er en blid og uhøytidelig liten dame, full av boblende iver etter å samtale. Hun debuterte med en novellesamling i 1995 og har siden skrevet ytterligere tre novellesamlinger og fem romaner. To av dem ble nominert til Booker-prisen.

Nå er hun aktuell på norsk med romanen «På stedet mil», en norsk gjendiktning av den umulige tittelen på engelsk, «There But For The».

Dødsdømt
- Uttrykket spiller på et kjent engelsk uttrykk, «There but for the grace of god, go I». Det skal ha blitt sagt av en engelsk evangelist og martyr som het John Bradford tidlig på 1500-tallet. Han var fengslet og ventet på dødsstraffen. Når han så noen andre bli ført til skafottet, ytret han denne setningen, altså et uttrykk for lettelse over at det takket være guds nåde ikke var hans tur ennå.

- Kom tittelen før boka?

- Ja, den gjorde det. Dessuten visste jeg at den skulle handle om en mann som satt alene i et rom. Jeg forestilte meg et Kafka-liknende opplegg, en historie om en mann som ble holdt innesperret uten å vite hvorfor. Men så tok det en helt annen retning.

Hvem skriver?
- Boka handler om en mann som sperrer seg selv inne i et rom, og det er de andre som ikke vet hvorfor?

- Riktig. Jeg vet aldri på forhånd hvordan romanene mine skal utvikle seg. Da ville det vært kjedelig å skrive. Du må tillate romanen å gjøre hva den vil. Jeg mener at det ikke er forfatteren som skriver ei bok. Det er boka som skriver boka.

Ivrig leser
- Men du er tross alt den som fører pennen. Hvorfor ble du forfatter?

- Jeg vet ikke helt. Jeg har alltid vært en ivrig leser. Jeg underviste ved universitetet en periode. Jeg brukte egentlig mye tid på å unngå å skrive selv.

Ga etter
- Hva kom det av?

- Jeg tror det er slik. Mange mennesker bruker mye av livet på å la være å gjøre det de burde gjøre. Det de kan aller best.

- Men til slutt ga du etter?

- Det måtte fram. Jeg ble sterkt inspirert av møter med skotske forfattere som James Kelman og Alastair Gray. Å skrive skjønnlitteratur var ikke noen økonomisk smart ting å begynne med, men det var riktig. Da veien delte seg, valgte jeg den rette.

- Siden 1995 har du skrevet på heltid?

- Jeg bruker mye tid på å sitte å glo ut av vinduet. Egentlig er dette et privilegium i en verden der det blir mindre og mindre spillerom for å være alene. Vi er stadig utsatt for avbrytelser, fra mobiltelefoner, sosiale nettverk og så videre. De blinker og beep-er overalt. Det fins en gammel drøm å sitte helt alene og gruble over ting. Presset på den drømmen er veldig sterkt. Vi bruker ikke nok tid på å kjede oss. Gjøre ingenting. Kunne vi gjøre det litt oftere, ville verden blitt et bedre sted å være i.

- Din nye hovedperson har i hvert fall all verdens tid, der han sitter taus bak sin låste dør?

Komedie
- Boka endte opp som en slags komedie. Hva gjør man hvis en mann kommer som en gjest og plutselig låser seg inn i et rom i huset ditt? Det er heller ikke tilfeldig at den foregår i ved observatoriet i Greenwich, der den såkalte middeltida blir bestemt. Et stedet der verden deles i to tidssoner. Et fabelaktig sted å skrive om forholdet mellom skjebne, tilfeldighet og Historien med stor H.

- Du har skrevet en innledning til en engelsk utgave av «Jan van Huysums Blomsterstykke» av Henrik Wergeland? Få briter har lest ham?

- Ja, dessverre. Da blomsterstykket var oversatt, ble jeg spurt om å skrive litt om det. Det var jo helt suverent; så mye lekenhet, energi, følelser, kjærlighet til livet! Wergeland ber folk hilse rosene fra seg etter at han er død. I vår fragmenterte verden er det fantastisk å lese en dikter som skriver om at alt i verden tigger om å bli sammenføyd.

Verdensnavn
- I Norge sier vi at Wergeland ville vært et verdensnavn om han hadde skrevet på engelsk?

- Helt garantert. Han er i slekt med Wordsworth, Byron, Burns. Det var en sann glede å bli kjent med en slik fantastisk dikter.