Alice Cooper

Problemet med rock er at ingen har vett til å gi seg. Ikke engang Alice Cooper.

Hjemme i Arizona har Alice Cooper et meget godt rykte som golfspiller. På planeten Rock hadde han også engang et godt rykte. Både for sine semiklassiske album tidlig på 70-tallet og blant oss i fjortisstimen i Skedsmohallen på seinhøsten 89. «Trash» ga Alice et velpolert, men likevel velfortjent kommersielt comeback den gang rundt tiårsskiftet.

Da han svingte innom Spektrum i 91 (jo da, jeg var der også) i forbindelse med «Hey Stoopid» tenkte man i sitt stille sinn at Alice burde la det bli med dette. Gi deg nå, mann, du er rik og sliten nå, du har gjort ditt. Alice ville ikke høre.

«Brutal Planet» er et glitrende eksempel på hvor traurig og usjarmerende rock kan bli etter en lang og gloriøs karriere. Plata er fæl. Dette er gammelmannshardrock, noe man også kunne si om «Trash»/ «Hey Stoopid»-perioden.

Forskjellen er at Alice den gang hadde med kremen av låtskrivere, produsenter og musikere. Nå er det bare en falmet Bob Ezrin og en glemt Kiss-trommis som lurer i kulissene, og det er på langt nær nok til å redde en Alice som for lengst er tom for både ideer og motivasjon.

Håkon Moslet

hakon.moslet@dagbladet.no

cdAlice Cooper

«Brutal Planet»

(Eagle Records/Playground)

Problemet med rock er at ingen har vett til å gi seg. Ikke engang Alice Cooper.