VAKKERT OG GROTESK: Flyvertinnen Xenia møter en forvirret ungjente (Nina Ellen Ødegård) og en flyktende fotballkeeper (Mads Sjøgård Pettersen) i «Verdens ende». Foto: Emile Ashley/Rogaland Teater.
VAKKERT OG GROTESK: Flyvertinnen Xenia møter en forvirret ungjente (Nina Ellen Ødegård) og en flyktende fotballkeeper (Mads Sjøgård Pettersen) i «Verdens ende». Foto: Emile Ashley/Rogaland Teater.Vis mer

Alice i midtlivskriseland

«Verdens ende» er et styggvakkert eventyr for voksne.

||| TEATER: Det er frastøtende og dragende på samme tid. Den danske dramatikeren Astrid Saalbach har blitt sammenlignet med filmskaperen David Lynch. En annen drømmende regissør å trekke inn etter å ha sett Rogaland Teaters oppsetning av Saalbachs «Verdens ende», er Tim Burton og hans «Alice i Eventyrland».

I likhet med filmene til Lynch og Burton er «Verdens ende» et absurd og uforutsigbart univers, formet av en feberhet fantasi og styrt av sitt eget uransakelige sett med regler som likevel former en helhet man aksepterer. Ikke bare aksepterer, men trives i, blir nysgjerrig på, hvor vemmelig den enn kan være. Det er flott scenekunst.

Speilbilde
Flyvertinnen Xenia (Mette Arnstad) er på vei hjem fra en langdistanseflight, men forviller seg inn i en mystisk skog. Der møter hun en rekke identiske, forkrøblede pikebarn og virvles inn i et bisarr politisk maktspill. Xenia, som har levd et nomadisk liv og vært unnvikende overfor sine kjærester, angrer i en alder av 42 bittert på at hun ikke har fått barn.

Behovet for å vise omsorg har hun levd ut overfor flypassasjerene. I den forvorpne fantasiverdenen, et splintret speilbilde av hennes eget sinn, får hun anledning til å ta til seg en liten pike og bli heftig kurtisert av opprørslederen Kaa (Glenn André Kaada). Skogen minner stadig mer om en skjærsild, og man spør seg om hvor hardt og på hvilken måte Xenia egentlig traff bakken.

Styggvakkert
Regissør Torkil Sandsund skaper et originalt scenelandskap der visne trær skyves frem og tilbake og åpenbarer nye, magiske lysninger og underlige skapninger, hyllet inn av sprø, melankolsk musikk. Skuespillerne er akkurat der de skal være. At andre akt er litt mer stillestående enn den første får heller bli. «Verdens ende» er eventyr for voksne, om lyst og lengsel, og er både vakkert og grotesk.