Alice Munro er et kanadisk kraftsenter

Særdeles lykkelig valg fra Svenska Akademin.

VERDIG VINNER: Alice Munro (82) har utviklet en særegen novelleform, med lange historier som kan leses som romaner i miniformat. I den nyeste samlingen på norsk, Bare livet, har hun inkludert fire historier som ifølge henne selv handler om hennes egen barndom. Foto: Scanpix
VERDIG VINNER: Alice Munro (82) har utviklet en særegen novelleform, med lange historier som kan leses som romaner i miniformat. I den nyeste samlingen på norsk, Bare livet, har hun inkludert fire historier som ifølge henne selv handler om hennes egen barndom. Foto: ScanpixVis mer
Meninger

I 2005 ble Alice Munro inkludert på Time Magazine's topp hundreliste over vår tids mest innflytelsesrike personer. Under seksjonen for kunst og underholdning sto hun side om side med filmskaperen Quentin Tarantino, «Da Vinci koden»-forfatter Dan Brown og talk show-vert Jon Stewart.

Bladet slo fast at Munro er en soleklar Nobelpris-kandidat som kan sammenliknes med den russiske novellemesteren Anton Tsjekov. Munro «skaper mennesker med mytisk klangbunn», skrev Time. Gyldendals Gordon Hølmebakk introduserte Alice Munro på norsk i 1982 i sin legendariske VITA-serie.

Han har seinere utgitt et utvalg med Munro-noveller, der han skriver i et etterord at hennes noveller snarere er «et stoff enn en historie, et stoff så homogent og altgjennomtrengende at det blir likegyldig hvor man trer inn i novellens rom ... En Munro-novelle handler ikke om, den er».

Alice Munros er født i Ontario i Canada, i småbyen Wingham - i en familie med skotske og irske aner. «Vi bodde verken på byen eller på landet,» har hun fortalt. «Vi hørte til i ghettoen for hjemmebrennere og de prostituerte og de arbeidssky ... Det var et pariasamfunn.»

Hun ble født Alice Laidlaw og tilhørte en familie som strevde for tilværelsen. De bodde i et iskaldt murhus med småbyen på den ene siden, den endeløse, kanadiske prærien på den andre. Faren drev en revefarm, men gikk konkurs mens Alice var småjente. Han var deretter støperiarbeider og kalkunfarmer, mens mora handlet med gamle møbler, som underveis mellom oppkjøp og salg var et dekorativt innslag i Laidlaw-familiens hjem.

Alice skrev fra hun var 11 år gammel, fikk et universitetsstipend, giftet seg Munro som 20-åring og grunnla sammen med sin ektemann en kjent bokhandel i Vancouver. Hun fikk tre barn, ble skilt i 1972, deretter gift igjen med en geograf i 1976. Siden 1970-tallet har hun vært forfatter på heltid. De første fortellingene hennes ble til i spennet mellom småjobber, familieplikter, barneoppdragelse, ekteskapelige konflikter - alt det daglige som har en tendens til å avbryte en kreativ prosess.

Novelleformen er neppe tilfeldig valgt. Hun har for øvrig skrevet én roman, «Lives of Girls and Women», der hovedpersonen er forfatter og uttrykker følgende: «Det jeg ville var å få med alle ting, hvert eneste lag av replikker og tanker, hvert strøk av lys på trestammer og vegger, hver lukt, hindring, smerte, sprekk, innbilning, holdt fast og samtidig holdt sammen - selvlysende, evigvarende.»

En typisk novelle som «Uvennskap, vennskap, forlovelse, kjærlighet, ekteskap» fra samlingen med samme tittel er skrevet med denne målsettingen for øyet. Det er nettopp dette hun forsøker. Hun svinger smidig fra person til person; fra scene til scene, inn i fortida, tilbake til nåtid, hun stopper filmen, spoler fram - og framkaller en totalitet, en fortelling som ikke bare handler om de personene det gjelder - det handler om hvem som helst. For å oppnå denne effekten, går Munro dypt inn i sine personer, også i korte historier.

«Jeg må alltid kjenne mine skikkelser i dypeste forstand», sier hun i et intervju. «Jeg må vite hva som skjedde med dem før og etter den delen av livet deres jeg skildrer. Jeg kan ikke se dem isolert til akkurat nå, til øyeblikkets uro.» Munro er blitt betraktet som en kanadisk dikter, en som fanger inn hjemlandets mentalitet og virkelighet.

Men hun forklarer selv hvor viktig det er å ikke la landskapet få bestemme temaet: «Jeg elsker landskap, ikke som en kulisse men som noe jeg må ha intim kjennskap til. Også været, landsbyene, tettstedene, ikke som noe ytre og pittoresk, men i alle stadier. Uansett omgivelser og levesett; menneskelig erfaring er ikke veldig forskjellig, bare på ganske overflatiske måter.»

Som mange andre store, «allvitende» fortellere synes Alice Munro å øse fra en rik kilde av minner. Hun sier selv at historiene begynner som små innfall, noe hun har hørt, et eller annet hun husker. Om minnet som dikterisk kraft, sier hun:

«Hukommelsen er vår måte å fortelle oss selv historier på. Og måten vi forteller andre mennesker en litt annen versjon av våre egne historier. Vi klarer ikke å mestre livene våre uten en ganske kraftfull og kontinuerlig form for fortelling.

Og bak alle disse redigerte, inspirerte, selvbetjente og underholdende historiene tror vi det fins et enormt, fryktelig mystisk helhet kalt SANNHETEN, som våre oppdiktede fortellinger synes å henvise til og som de kutter biter av.»

Og hun legger til: «Fins det noe mer interessant å drive med i livet?» Trolig ikke for en forfatter av Alice Munros kaliber.

(Denne introduksjonen av Alice Munro og hennes forfatterskap sto opprinnelig på trykk da Dagbladet publiserte Alice Munro som sommerbok i 2005.)

Novellesamlinger av Alice Munro på norsk: «Tiggerpiken. Fortellinger om Flo og Rose» (1982), «Den albanske jomfru og andre fortellinger» (1996), «En god kvinnes kjærlighet» (2000), «Uvennskap, vennskap, forelskelse, kjærlighet ekteskap» (2004), «Rømlingen», (2006), «Utsikten fra Castle Rock» (2008), «Alice Munros beste», (2009), «For mye lykke» (2010), «Bare livet» (2013).

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.