SENTRAL SKIKKELSE: Som redaktør, romanforfatter, poet, essayist og debattant framstår Geir Gulliksen som den viktigste skikkelsen i norsk samtidslitteratur, mener vår anmelder. 
Foto: Steinar Buholm / Dagbladet.
SENTRAL SKIKKELSE: Som redaktør, romanforfatter, poet, essayist og debattant framstår Geir Gulliksen som den viktigste skikkelsen i norsk samtidslitteratur, mener vår anmelder. Foto: Steinar Buholm / Dagbladet.Vis mer

Aliens for småbarnsforeldre

Geir Gulliksens nye roman er både imponerende og klamt ubehagelig på samme tid.

||| ANMELDELSE: «Hun var lys og han var mørk, eller var det omvendt. De liknet hverandre, det var de enige om begge to

Slik begynner Geir Gulliksens nye roman, «Forenkling».

Det er en sjeldent dekkende tittel.

«Forenkling» er en bok om kjærlighet og kroppslighet, om relasjoner mellom mennesker, om alle de uoverskuelige og ekle og vakre båndene som binder oss sammen.

Likevel er romanskikkelsene her abstrakte, forenklede, som frilagte figurer mot hvit bakgrunn. Det verste er at du føler det er god grunn til det. Der ligger noe av Geir Gulliksens tvetydige mesterskap.

Kims lek Forenkling er å gi «avkall på det du ikke trenger», forsøker den mannlige hovedpersonen å si.

Han blir straks korrigert: «Nei, sånn er det ikke. Forenkling, det betyr vel å bli alene, tenker jeg. At man gir avkall på andre.»

Kjærlighetshistorien i sentrum for teksten skildres da også ikke som et møte, men som en avstandtagen fra menneskene, fra språket, alt som har dybde og fortid:

«De lå inntil hverandre i senga, og hun sa navnet hans, det navnet han hadde fått av foreldrene, og han sa: - Jeg liker ikke det navnet, og hun sa: - Kan du ikke bare kalle deg noe annet?» 

Artikkelen fortsetter under annonsen

Så da blir han hetende «Kim». Fordi han «kler et kort navn». Og fordi Kim «er et jentenavn også».

«- Så da er vi Kim og Kristin da? Og det var de. De var to. Og den ene var lys, og den andre var mørk, og de visste ikke alltid forskjell på hverandre. De sov i samme seng, og han kjente stemmen hennes, den kom alltid etter ham, som en hånd.»

Mesterhjernen Noen som ble litt skremt nå? En litt klam følelse, liksom, som samtid er dulgt fristende?

Aliens for småbarnsforeldre

Slapp av, det er meningen. Geir Gulliksen har fått det som han vil. Han pleier å gjøre det.

Vi kan vi godt utrope forfatteren av «Forenkling» til den viktigste skikkelsen i norsk samtidslitteratur i dag.

Som forlagsredaktør siden 1990-tallet har Gulliksen stått som fadder til en hærskare sentrale litterære stemmer.

Samtidig har han bidratt til å redefinere både redaktørrollen og det litterære feltet i Norge — slik at den lille forlagsjubilanten Oktober nå framstår som den største gutten i klassen.

Som essayist og debattant har han dyrket rollen som litteraturens talsmann i den norske offentligheten.

Og med en serie nydelige diktsamlinger — og ikke minst essayet «Virkelighet» fra 1996 — kom han i tillegg til å bli stående som en portalfigur for en ny vending i den norske poesien på nittitallet.

Melkeglass til leseren Til sist er altså romanene hans så gode, så gode, nesten bedre enn de har fått æren for: formfullendte og skamløst inderlige på samme tid.

«Forenkling» er et godt eksempel:

Den er kald og klar som et glass, et melkeglass ved norsk frokostbord, og når du holder i glasset for lenge blir hånda svett, og glasset litt sleipt og glatt, og du fylles av en ubehagelig fornemmelse som du ikke helt kan sette ord på, men som likevel er litt fin.

Akkurat slik Geir Gulliksen vil. 

Det er en bok om et ungt par som blir kjærester, flytter sammen, får barn, får sjokk, flytter fra hverandre.

Noen har ment det er en bok om mannsrollen, det kan være, selv sitter jeg med en følelse av at den handler aller mest om å få barn, om å bli tre og ikke to lenger, alt det innebærer, følelsen av fullending og fortapelse og forvirring.

Alien på barnerommet Skildringen av den erfaringen er så god, så god, så øm og ubarmhjertig på samme tid, at den burde vært obligatorisk lesning ved alle landets svangerskapskurs.

Selv om den ville skremt livskiten fra de fleste vordende foreldre, og det på en litt annen måte enn Gro Nylander allerede gjør.

(I parantes bemerket er det interessant å se hvor mange av grepene og motivene i denne boka som er løftet rett ut fra skrekksjangeren: Det tomme nabohuset, det mystiske barneansiktet i vinduet, det underlig gjestfrie paret i etasjen over; skildringen av fødselen ville gjort Ridley Scott og Sigourney Weaver misunnelige.)  

Boy in the Bubble Men hvorfor er alt sammen så abstrakt?

Først når jeg har lest ferdig oppdater jeg at Gulliksen har utstyrt romanen med et epigram hentet fra en låt av Paul Simon.

Umiddelbart blir jeg rørt: epigrammet gir teksten et overraskende løft.

Men det er samtidig en påminnelse om alt det som ikke finnes, i denne boka.

Ingen går og setter på en poplåt underveis (selv om gudene skulle visst de kunne trengt det).

Ingen ser en dum serie på TV. Kim leser bøker, men vi får knapt vite hvilke.

Handlingen spenner totalt over to tiår, men det finnes verken fortid eller framtid her, ingenting kan dateres, omverdenen er uklar, kan ikke finnes slik Geir Gulliksen skriver.

Det som står igjen er kroppene, kroppens fornemmelser, formidlet med maksimalt klarhet og intensitet.

Det er strålende og skremmende og innsiktsfullt, men jeg merker det byr meg litt imot.

Det er et merkelig infantilt univers. Det er garantert meningen. Men det forhindrer ikke at det er en forenkling.