Alison Moyet

Vakker, sjelfull elektronika/pop fra gode, gamle Alison.

Alison Moyet, ja, hvor ble det av henne?

Vel, her er hun etter åtte tause år - med en betagende plate som både gleder og overrasker. Den er ikke like umiddelbar som hennes tidlige plater, men desto vakrere.

Etter synthduoen Yazoo gjorde Alison solosuksess med «Alf» i 1984. Noen husker nok også hennes versjon av Billie Holidays «That Ole Devil Called Love» i 1985 og albumet «Raindancing» i 1987. Hun solgte over 20 millioner plater, men etter 1994 ble det stille.

I fjor spilte hun teater i London, og dermed ble det også fart i comebackplanene. I tre år jobbet hun med «Hometime» - hun med tekster og hennes gamle samarbeidspartner Pete Glenister med det svevende tonefølget. For Moyet anno 2002 er en moden 41 år gammel artist i grenselandet mellom trip-hop/chill-out, jazz og organisk pop. Albumet ble da også innspilt i trip-hophovedstaden Bristol, med The Insects (Massive Attack/Goldfrapp) som produsenter og stemningsskapere. Alisons stemme er vakker, og musikalsk går det stille for seg i lange, dvelende partier med strykere - uten at det blir verken pompøst eller glatt. Bare flott!