ALITA ER GØY: Alita er en liten engel som slåss som en kjempe, gøy. Video: 20th Century Fox. Vis mer

Alita: Battle Angel

Alita in Cyberland er action for alle penga

Du må være passe grinebiter for ikke å like dette her ass.

Alita: Battle Angel

5 1 6

Sci-fi/eventyr

Regi:

Robert Rodriguez

Skuespillere:

Rosa Salazar, Christoph Waltz, Jennifer Connelly md flere

Premieredato:

8.februar

Aldersgrense:

12 år

Orginaltittel:

Alita : Battle Angel

«Heseblesende action, gøy i cyberland»
Se alle anmeldelser

FILM: Året er 2657. Meget dystert. Mørkt. Trist. Ruiner. Skrapjern. Forfall. Hva skjedde her? Hvem er det som lever der oppe under skyene? Dit ingen får lov til å komme? Hvem er de slemme? Hvem er de gode? Hvordan skal de fortsette å leve her? The End?

En slik inngang har vi opplevd noen ganger, så også nå i «Alita: Battle Angel» sveiset sammen med et voldsom budsjett av to som kan dette faget, James Cameron (Avatar) og våghalsen fra Mexico, Robert Rodriguez (Sin City blant annet).

Nå skal vi definitivt ikke skryte på oss stor fagkunnskap om sci-fi og dets like, men vi har sett mange nok dårlige filmer innenfor sjangeren til å si at denne her er et heseblesende og deilig actionrace.

Søtladen? Ja. Klisjéfylt manus? Jepp. Underholdning? Si, si claro.

Og, så er det Alita (Rosa Salazar). Du få jo bare lyst til å henge samme med henne, denne digitaliserte og animerte heltinnen, helt fram til verdens ende (kanskje det er der vi befinner oss forresten?).

Hun blir stykkevis og delt funnet på ei fylling utenfor Iron City. Her trasker doktor Ido ( Christoph Waltz) rundt med spesialutstyr på jakt etter deler han kan bruke i sin profesjon. En dag dukker overkroppen og hodet til Alita opp. En cyborg der hjertet og etter hvert hennes reine sjel (iik) er noenlunde intakt. Dr. Ido tar henne med hjem til huset sitt inne i den dystre byen der folk fra hele verden har bosatt seg etter The Fall, etter den store krigen som fant stede for 300 år siden.

Vi aner kjapt et samfunn der klasseperspektivet er ivaretatt ganske så åpenlyst. Herskerne der opp i Sky City, og folket helt på bunnen blant banditter av alle slag og kampklare cyborgene som lever av å jakte på andre som det er utlovet en dusør på.

Doktor Ido er en mann med et stort hjerte, og ditto sorg. han som har mistet sin datter. Hans ekskone flyter rundt i byens noe bedre strøk med feil folk, hun er også en dyktig lege.

Doktor Ido er også en moderne doktor Frankenstein som sveiser og lodder og skrur og borrer og syr sammen Alita slik at hun sakte, men sikkert blir en liten, men en glemsk og etter hvert livsfarlig cyborg med stål i bein og armer. Slike mekaniske jenter vil det gamle Iron City ha. Eller? Hvem er det som ser alt bak blikkene til alle? Han der oppe? Blått blod vil renne.

Alita er laget helsøt med dådyrøyne, med et helt klart vinnende vesen også, og dette kan vi med full overlegg si ettersom historien løst nok igjen er er tuftet på, som veldig andre mange andre bøker og filmer, den største av alle fortellinger om dem som ikke kunne få hverandre, Romeo og hu derre Julie du vet.

Det blir også litt gjespende tid til digitalisert romantikk, i den stinne jernbyens luft, mellom Alita og nei, vi sier ikke med hvem. Men, det er scener for de minste i salen her med den bråkjekke skrapjernsgutten og vår nye heltinne, cyberpunkeren (våger ikke å skrive cyberbabe) som kan alt viser det seg. Hun som hadde glemt alt. Bare vent. Bare vent. Len deg tilbake med 3d-brillene og nyt denne filmatiske underholdningsperla. Den er gøyal som et gammelt actionspill for sønn og far.

Rørende, dumt, glimrende, massive og litt tårevått, men så var det resten og her blir det full action, nesten litt for mye av det gode. Nei, litt mere, takk!

Og, vi som har levd så lenge at vi ble tatt med på skolefilm i et helt annet univers, en helt annen tidsalder, som er utgått på dato, vi snakker 1969 med den skjellsettende opplevelsen det var å bli sugd inn i Stanley Kubricks «2001: en romodyssé», ja, vi rett og slett bestemmer oss for å kjøpe alt det som ikke er helt per kasse fordi her er det animert og finurlig cyberaction for alle dollar, og dette teknologiske universet er også ganske så storslagent. Amatør som jeg er. Her er det ikke spart på nesten noe. Noen ganger er dette greit å oppleve også, sammen med en pose popkorn og kanskje sammen med en god venn hvis du har det i din verktøykasse.

Ja, personene, og de digitaliserte beboerne, er kanskje en smule endimensjonale og plottet har vi sett mange ganger før, og det blir garantert en oppfølger, og vi har sett en film basert på Yukito Kishiros manga Gunnm (grafiske noveller) og hvis du spør hvorfor jeg liker dette? Så er svaret banalt og helt uten logikk: se selv. Voldsomt blir det. Nydelig også. Dust også. Helstøpt også.

Mange digre beist og slemme utenomjordiske monstre med krefter vi nesten aldri tidligere har sett (jo, vi har det, men ikke i slik forfatning at vi også ler av dem og ikke med dem, onde kryp fra undergrunnen).

Vi trauste nordmenn, som egentlig vil redde verden med nesten alle filmene vi lager, har mye å lære av hvordan få oss inn i den tredimensjonale verden der vi på en snøtung morgen plutselig er med på tidenes Champions League-finale i den drepende idrettsgrena, motorball. Jøss og jøss. En helt annen dimensjon.

Alice in Wonderland må ha oss unnskyldt, men nå er det Alita in Cyberland som gjelder. Til neste film da. Og husk, sci-fi er ikke fantasi, det er slik det blir hvis vi ikke skjerper oss, kraftig. Se rundt deg! Se.