JUBILANTEN: Ingvar Ambjørnsen har i følge seg selv hatt to lykkektreff i livet: Han ble forfatter og han fant kona Gabriele Haefs. Foto: Hans Arne Vedlog / Dagbladet
JUBILANTEN: Ingvar Ambjørnsen har i følge seg selv hatt to lykkektreff i livet: Han ble forfatter og han fant kona Gabriele Haefs. Foto: Hans Arne Vedlog / DagbladetVis mer

- Alkohol har ingen effekt på tekstene mine

Ingvar Ambjørnsen regnet ikke med å bli eldre enn 40. I dag fyller han 60 år.

(TØNSBERG:)
Det vandrer en underlig gråsprengt en på brygga i Tønsberg. Sakte. Kols tillater ikke tempo. Han forsvinner bort fra nysgjerrige blikk, inn på en kafé. En av Norges mest leste samtidsforfattere liker ikke søkelyset. Han liker ikke bursdager noe særlig heller.

- 60 år er jævlig gammelt. Jeg regner med at jeg går inn i mitt siste tiår. Jeg som en gang tenkte at 40 år var en passe alder, tar ikke høyde for å bli 70.

Her er han, mannen med mer enn 40 boktitler på samvittigheten. Han som en gang gikk under navnet bokklubbaronen, og har fått intet mindre enn ni av bøkene sine filmatisert, har nettopp kjøpt seg ny leilighet. Ved en tilfeldighet ble det i Tønsberg. Den gamle leiligheten på Majorstua i Oslo hadde ikke heis, og Ambjørnsens lunger er ikke forenlige med trapper. Ikke har han tålmodighet til å fly på visninger heller, så da det skulle bygges nye leiligheter sentralt i fødebyen, han er født i Tønsberg, kjøpte han en toppleilighet etter tegningene. Valget falt på den med minst sol, og best utsikt.

Ti års reparasjon
- Å være forfatter, har gått jævlig bra for meg, sier han og bestiller vann og scampi.

Åra da han daglig konsumerte minst tolv øl, pluss vin og whisky og utallige tjaller, er over for lengst.

- Jeg må ha hatt god helse, det er ikke en oppskrift jeg anbefaler. Å skrive i fylla går ikke, men den gangen tålte jeg ti-tolv halvlitere uten å bli full. Alle som har reparert en stund vet hvor guffent det er, og jeg reparerte i drøye ti år.

Alle de åra han daglig røyka 50 gram rulletobakk, er også passé.

- Du rekker ikke røyke mer når du skal rulle. Jeg hadde sluttet å røyke i fem år da jeg fikk diagnosen kols. Det er seks år siden. Men nå føler jeg meg veldig fin, så ikke ta livet av meg i dette intervjuet. Jeg prøver å gå en tur hver dag, for å holde helsa i sjakk.

Han har oppdaget en fin ting når det gjelder skrivingen.

- Alkohol har ingen effekt på tekstene mine. Jeg har ikke lenger behov for å drikke mens jeg skriver, men jeg har behov for å vite at jeg har øl eller vin tilgjengelig så jeg kan ta et glass etterpå.

Lykkedama
For ikke å skape forvirring, Ambjørnsen har ikke flyttet til Tønsberg, det er her han bor når han er i Norge for å levere manus, eller som nå, holde foredrag i regi av fylkeskommunen. Han har begynt å like møtet med leserne. Men det er hjemme i Hamburg han skriver sine bøker, mens kona Gabriele Haefs (62) jobber med oversettelser. Hun er tysk, snakker flytende norsk, de to traff hverandre i 1983. Ambjørnsen kaller det et lykketreff.

EN GRÅSPRENGT EN: For seks år siden fikk han diagnosen kols. - Jeg prøver å gå en tur hver dag for å holde helsa i sjakk, sier Ambjørnsen. Foto: Hans Arne Vedlog  /  Dagbladet
EN GRÅSPRENGT EN: For seks år siden fikk han diagnosen kols. - Jeg prøver å gå en tur hver dag for å holde helsa i sjakk, sier Ambjørnsen. Foto: Hans Arne Vedlog / Dagbladet Vis mer

- Hun er som meg, stort sett ute etter å sitte i et hjørne og drive på med sine ting. Hun har aldri blandet seg i det jeg har drevet på med. Hva jeg har drukket. Døgnrytmen min. Hun maser aldri. Men så må jeg også la henne være i fred.

Det blir ikke bedt til middagsselskaper hjemme hos Ambjørnsen og Haefs.

- Vi lager bøker, det er det vi driver med hjemme. Gabriele snakker så godt norsk at jeg aldri er blitt god i tysk, og jeg er heller ikke integrert.

Drømmen om dikt
Han sier han bruker Tyskland som et kontor og aldri har tatt del i det tyske samfunnet. Han har ingen tyske venner han finner det naturlig å gå ut å ta en øl med, men i løpet av de siste åra er det dukket opp nordmenn i nærheten, fire-fem gode venner som møtes ukentlig.

- Det hadde vært annerledes om vi hadde hatt barn, men det er ikke tilfeldig at jeg ikke har familie. Noe sånt har jeg aldri villet ha. Da kunne jeg ikke levd dette livet.

Ambjørnsen var 14 år da han bestemte seg. Han ville skrive dikt, men skjønte at det neppe var noe han kunne leve av. Dessuten var han helt sikker på at han ikke ville få seg dame med det yrkesvalget heller. Det fikk ikke hjelpe.

- Men jeg fikk ikke til å skrive dikt, og det får jeg faen meg bare finne meg i. Gode lyrikere er født gode lyrikere.

Det ble romaner i stedet. De fem første ble skrevet på konkursens rand. Den sjette, «Hvite niggere» som kom i 1986, gjorde at han aldri siden har måttet tenke økonomi. Etter den ble han virkelig produktiv. Skrev to bøker i året. Kunne finne på å sende et manus til forlaget klokka fem på ettermiddagen og en time seinere var han i gang med ei ny bok.

Mer leken
Han mener han aldri kommer til å få skrivesperre, hvis ikke den blir fysisk. For øyeblikket har han så mange planer at han ikke har sjans til å gjennomføre alle før det er for seint. Men han tenker ikke på hva han skal rekke.

- Jeg har ingenting å bevise, og gjør bare det jeg har lyst til. Jeg er blitt mer leken, og eksperimenterer mer. Jeg har hele livet kunne gjøre det eneste jeg har hatt lyst til. Skrive. Men jeg har måttet være villig til å leve uten sikring.

Det sitter en underlig gråsprengt en, og tømmer vannglasset sitt. Sier han er blitt mer glad i folk. Så lenge fluktruten er der. Så lenge han vet han har et tilfluktssted der vinen venter.