Anmeldelse: Hilde Hagerup, «Like fint å jobbe som å danse - om Klaus Hagerup»

Alkohol og diktning

Hilde Hagerups biografi om faren Klaus gjør deg blank i blikket og glad til sinns.

EN DATTERS BETRAKTNINGER: Når en prisbelønnet forfatter skriver om en prisbelønnet forfatter, er det lite som går galt. Foto: Mette Randem
EN DATTERS BETRAKTNINGER: Når en prisbelønnet forfatter skriver om en prisbelønnet forfatter, er det lite som går galt. Foto: Mette Randem Vis mer
Publisert

«Like fint å jobbe som å danse - om Klaus Hagerup»

Hilde Hagerup

Biografi, memoarer

Forlag: Aschehoug
Utgivelsesår: 2021

«En dyp og leken biografi.»
Se alle anmeldelser

«Det virket ikke mulig at faren min hadde levd og pustet og tenkt og så sluttet med det», skriver datteren om Klaus Hagerup som døde vinteren 2018.

Forfatteren etterlot seg en imponerende litterær produksjon, dikt, skuespill og fortellinger for lesere i alle aldrer, tekster som hadde gitt ham en mengde priser. Og han etterlot seg ei kone og to døtre. Biografien om ham, «Like fint å jobbe som å danse», er ført i pennen av den eldste datteren, Hilde Hagerup, selv prisvinnende forfatter og underviser ved Barnebokinstituttets forfatterutdanning.

Boka henter tittel fra ei verselinje i Klaus Hagerups kjente «Ellinors vise», en sang fra stykket «Dikt & førbainna løgn» (1977), og Hilde Hagerup leser farens tekster med livet hans som bakteppe. Hun forteller hvordan ei ku kastet faren i været da han var barn, noe som ga liv til karakteren Mari, med dødsangst og høydeskrekk i «Høyere enn himmelen» (1993). Hun skriver om hvordan farens politiske overbevisning og engasjementet i AKP (m-l) seinere i livet hans skulle farge «Ellinors vise».

DIKTERFAMILIE: Hilde Hagerup (t.v.), søsteren Hanne og faren Klaus, her foreviget mens de snakket om NRKs storsatsing «Snøfall» som de tre skrev manuset til sammen. Foto: Thomas Rasmus Skaug
DIKTERFAMILIE: Hilde Hagerup (t.v.), søsteren Hanne og faren Klaus, her foreviget mens de snakket om NRKs storsatsing «Snøfall» som de tre skrev manuset til sammen. Foto: Thomas Rasmus Skaug Vis mer

Alkoholproblemene

Hagerup framstiller faren som en disiplinert og dedikert mann med en smittende kreativitet. Hun forteller om besteforeldrenes alkoholproblemer, om suget hun tror faren hadde etter alkohol, og om hvordan han i perioder brukte litt alkohol til å døyve nervene med.

Det er så mye hun ville snakket med faren om. Hva tenkte han for eksempel om satire og humor? Det rakk hun aldri å ta opp med ham.

Disse passasjene er såre å lese, men Hilde Hagerups penn svinger elegant mellom det sørgelige og det oppløftende. Hun dikter opp scener fra foreldrenes liv, som da de søker om lån i banken. «Ja. Jeg vet ikke. Kanskje det ikke var akkurat sånn det foregikk. Men både mamma og pappa var begeistret for banksjefen som ga dem lån på et kvarter.»

Hagerups kommentarer til seg selv tilføyer boka en god dose humor. Og grepet med å dikte opp historier fungerer godt siden hun tidligere har nevnt at de juger en del i familien. De lever tross alt av å dikte, nesten alle sammen.

Sorgens bakteppe

«Jeg våkner om natta og kjenner et trykk over brystet. Jeg kjenner pappas død som et tungt og svart krater i min egen kropp. Jeg kjenner det i beina, men aller mest sitter det i armene og skuldrene. Jeg tenker at alle som hadde mistet noen de er glade i, går rundt med en slik tyngde, med slike krater, og at de aldri lar seg fylle og at verden er full av dem.» Sorgfortellingen blir ikke privat, men gjenkjennelig. Hagerup vinner mye på å inkludere flere enn seg selv i denne.

Hennes likeframme stil gjør det lett å leve seg inn i beretningen. Presensbruken fører leseren tett på det hun forteller, og gir samtidig en følelse av å være sammen med henne mens hun skriver. Kapittelet om farsdagen virker som om det faktisk er skrevet på farsdagen det første året faren ikke lenger levde. Ved å la samtida slippe til under skrivingen, skaper hun en naturlig veksling mellom fortidige og nåtidige hendelser i teksten, som gir en god leserytme.

Liv og død

Presensbruken gir også boka tematisk påfyll, med tanke på at hun virker opptatt av grenseoppgangene mellom livet og døden. Flere av Klaus Hagerups tekster later til å handle om nettopp denne tematikken, eller inneholde motiver som peker i retning av den. Mens noen dør, fortsetter andre å leve som knytter dem til livet.

Slik er det for Hilde Hagerup. Faren er liksom i live mens hun skriver om ham, og idet hun slutter, så finnes han ikke mer. Fortid og nåtid møtes når datteren ser på et bilde av faren og resten av redaksjonen i «Tribune», skoleavisa ved Teisen skole: «De ser så unge ut. De er fulle av radikal iver og energi og sårbarhet. Det er så gjenkjennelig. Det er så lenge siden. Det er i går.»

Leken og rik

Boka virker helhetlig i innholdet og samvittighetsfullt skrevet, men gjentakelsen av opplysninger om faren og scener fra farens liv, er vanskelig helt å overse. Gjentakelsene blir ikke kommentert, og det gir inntrykk av at boka ikke er ordentlig gjennomarbeidet. Metafortellingen i begynnelsen, om hvordan Hagerup har gått fram for å skrive biografien, kunne med fordel vært kuttet ut, siden dette kommer fram i takksigelsene til slutt.

TIDLIGE ÅR: Klaus Hagerup med moren Inger og broren Helge. Foto: Ole C.H. Thomassen
TIDLIGE ÅR: Klaus Hagerup med moren Inger og broren Helge. Foto: Ole C.H. Thomassen Vis mer

Men i sum fortjener Hagerup honnør for å ha skrevet en så dyp og likevel leken biografi om et menneske som sto henne så nær. Boka er rikt illustrert med fotografier fra farens liv i innland og utland, med familie og venner, og bildene tilføyer lesingen mye varme. For å låne et uttrykk fra eget opphav: Det er gildt å lese Hagerups fortelling om en så nærværende far og folkekjær forfatter.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer