Illustrasjon: Flu Hartberg
Illustrasjon: Flu HartbergVis mer

Alkoholen er elefanten i Giske-saken

Giske-sakens lærdom: Tillitsmannen må også være en gentleman.

Meninger

Moralsk harme er den nye valutaen i medieøkonomien. Og shaming er den nye folkesporten i sosiale medier: Noen har sagt eller gjort noe galt! Synderen i gapestokken, lik og del! Misunnelsen er som kjent sterkere enn kjønnsdriften, men intet slår skadefryden.

Uthenging kan forsvares om en person har gjort noe virkelig klanderverdig, av offentlig interesse, tilstrekkelig dokumentert. Noen ganger må svina røykes ut. Noen ganger må svinestier ryddes, miljøer luftes, og rutiner endres.

Noen kan lære av egne svin på skogen, og bidra mer til å skape trygghet og trivsel for andre. Og dessverre: Noen trenger trusselen om offentlig ydmykelse for å holde seg i skinnet, siden de mangler naturlig ryggrad. Så all ære til metoo.

Men nå har en vond og vanskelig sak om en politisk kvinnejeger - eller skal vi si kvinneplager? - gått som medieføljetong i en måned, og vi holder fortsatt pusten: Hvor dypt faller han? Hvor mange hoder må rulle? Hvor ribbet vil ørnen blant partiene stå igjen etterpå? Det er tragedie, det er maktkamp, det er «Tillitsmannen» av Einar Gerhardsen i Shakespeare-versjon.

Men dette improviserte rettsdramaet skiller seg fra vanlig fiksjon ved å handle om alt annet enn forbrytelsene. Vi blir daglig orientert om spillet rundt varslene og gjerningsmannen. Inkludert «fabrikerte» notater i seriøse nettaviser. Noen er bekymret for forhåndsdømming og manglende rettsikkerhet. Men skal dette være varslersaken der partifolk melder om «rystende» og «sterke saker», uten at noen vil diskutere innholdet?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Trond Giskes beklagelseDagsrevyen var i så måte et mesterstykke. Nærmest en vikarierende syndbekjennelse. Vi fikk knapt inntrykk av at mannen med de sørgmodige øynene var innblandet i saken.

Han sa ikke hva han hadde gjort. Han beklaget ikke hva han hadde gjort. Han var lei seg for at andre hadde opplevd at han hadde gjort noe upassende og ubehagelig.

Alle som leste DN og VG samme dag, og Nordlys dagen etter, kunne dermed fastslå at en av Norges mest erfarne og intelligente politikere ikke visste at følgende var galt - ifølge varslerne:

At en kirkeminister forsøker å sjekke opp en prestestudent og ungdomsdelegat i baren etter Kirkemøtet, ikke godtar å bli avvist, men sender henne eposter og sms-er med forslag om å møtes. Noe som får henne til å lure på om det er uheldig for Menighetsfaktultet om hun sier nei, siden de er avhengige av statsstøtte.

At en statsråd på FAFO-festen drikker tungt og legger tungt an på en ung servitør som også er datter av en ansatt, ikke godtar å bli avvist, men fortsetter å sende henne sms-er ut på natten.

At en av de høyeste tillitsvalgte i «likestillingspartiet» Ap ved to anledninger utsetter en AUF-jente i tenårene for så intense forsøk på kyssing og beføling at hun velger å trekke seg fra politikken.

Ingenting av dette skjønte Giske. Før varslingene, som var «en enorm øyeåpner», i følge han selv. Tro det, den som vil: I disse og mange andre lignende situasjoner merket han aldri den andres ubehag eller motvilje. Eller at han brøt noen grenser.

Det vitner i så fall om en enestående mangel på sosial dømmekraft. Skjønner man ikke hva nesten alle andre anser som upassende av en partitopp eller statsråd, er man selv upassende som nestleder i et politisk parti.

Dette visste vi for to uker siden. Dette er det saken handler om. Ikke abstrakte anklager om «aldersforskjell» og «ulikhet i maktforhold». Haddy N'jie er 13 år yngre enn kjæresten Giske. Sånt er verken uvanlig eller mistenkelig. Og ingen i verdenshistorien har hørt en kvinne si til en mann: «Jeg finner deg ikke tiltrekkende. Du har for mye makt.»

Blir vi så klokere av alt snakket om «seksuell trakassering»? Uten eksempler, uten begrepsavklaring? Det er en grunn til at Støre nøler når ordet kommer på bane. Begrepet er rettslig.

I «Arbeiderpartiets retningslinjer for seksuell trakassering» - et latterlig tynt skriv på en halv A4-side - heter det at «det er rettsvesenet som har ansvar for å avgjøre om eventuelle saker om seksuelle overgrep er i strid med norsk lov. Dette ansvaret skal ikke organisasjonen ta.»

Men en organisasjon har ansvaret for å hindre utviklingen av en usunn fest- og sjekkekultur før overtramp blir advokatmat. Og rettsliggjøring kan aldri erstatte normer, holdninger og det indre, moralske kompass. Det vi en gang kalte folkeskikk og dannelse. Da mannsidealet var en gentleman.

En gentleman har stil og viser hensyn. En gentleman kan flørte, men tar signaler, og nedlater seg ikke til å mase.

Og - ikke å forglemme: En gentleman drikker seg aldri full i offentligheten. I alle fall ikke som representant for sitt parti, sin regjering eller sitt land.

Alkoholen er elefanten i Giske-saken og metoo-rommet. Det finnes menn som vil forsvare sine privilegier og tilgang på kvinner. Men det finnes langt flere av begge kjønn som vil ha sine drikkevaner i fred. Selv om høy promille er risikofaktor nr. 1 for både å utøve og bli offer for seksuelt ubehag og overgrep.

Derfor et enkelt forslag til Det Norske Arbeiderparti for å gjøre sine tillitsmenn mer lik gentlemen: Innføring av nulltoleranse for fyll på partiarrangementer. Overtredelser fører til suspensjon. Tør du være festbrems, Støre?

Lik Dagbladet Meninger på Facebook