All grunn til begeistring

Kinoaktuelle Larry David (62) har tjent hundrevis av millioner på sine tv-serier om empatiløse, egoistiske menn. Basert på ham selv.

||| På norske kinoer går det for øyeblikket en liten film av store populærkulturelle dimensjoner. I «Whatever Works» samarbeider to giganter innenfor amerikansk komedie, to herrer som mer enn noen skal ha æren for at den jødiske humoren er ledende i vestlig underholdning. I rollen som en nevrotisk, belærende, selvforaktende mann, som faller for en ung pike i New York, har Woody Allen denne gangen ikke castet seg selv, men hyrt inn Larry David, mannen bak en av tidens mest suksessrike situasjonskomedier, «Seinfeld». Og hold deg fast nå: At Larry David spiller en avart av seg selv, og at man har problemer med å skille rollefiguren i Allens film, som utelukkende er skrevet i Allens selvbilde, med rollefiguren Larry David spiller i sin egen tv-serie, «Curb Your Enthusiasm», der han spiller Larry David, en figur basert på ham selv, sier noe om mennenes ego. Men også noe om deres sans for komedie. Deres selvsentrerte, empatiløse, nevrotiske og vanvittige, ja, nærmest hylende morsomme komedie. Og ikke minst sier det noe om hvilken rolle den jødiske humoren spiller i dagens humorlandskap. At Woody Allen caster Larry David er også en ren hyllest fra den aldrende mesterregissøren, for ingen annen person har hatt så mye innflytelse på hva vi har ledd av de siste 20-åra, som den skallede mannen fra Brooklyn.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Humoren min er et produkt av å vokse opp i en trang leilighet i New York, med tanta mi og kusiner tvers over gangen, med ei inngangsdør som aldri var låst, med naboer som kom og gikk, og med folk som konstant skreik til hverandre i et forsøk på å kommunisere, har David uttalt til The New Yorker.

Man kan vanskelig beskrive en gjennomsnittsepisode av «Seinfeld» på en bedre måte. Jerry Seinfeld og Larry Davids tv-serie bygde seg fra 1989 til 1998 til å bli tidenes mest populære situasjonskomedie på amerikansk fjernsyn og en milepæl i vestlig underholdningsindustri — uten «Seinfeld» hadde Tore Ryen — jeg vil nesten si dessverre -aldri skrevet «Mot i Brøstet».

I 1989 var Larry David en nokså mislykket tekstforfatter og standupkomiker. Han hadde skrevet sketsjer for «Saturday Night Live», men fikk lite av arbeidet sitt sendt på lufta, i stedet var han best kjent for sin tendens til å stikke av fra scenen midt under sine egne stand up-show. Jerry Seinfeld var derimot høyt aktet i det kommersielle USA, og ble tilbudt et eget tv-show av NBC. De ventet ikke det som ble tilbudt dem. Seinfeld ønsket å fylle sendetiden med samtalene han brukte å ha med sin gode venn Larry David.

«Det var i slutten av november og vi var i en liten koreansk matbutikk. Også begynte vi å gjøre narr av produktene de hadde bak kassa. Blant annet de kakene de har pakket inn i cellofan, som ser ut som noe de har laget i kjelleren. Plutselig snudde David seg mot meg og sa, Jerry, dette er showet! Det er dialog som dette showet bør inneholde. Larry og jeg hadde begge til felles at vi hadde en irriterende tendens til å fokusere på veldig små problemer, som vi siden blåste ut av proposjoner», har Jerry Seinfeld forklart til The New York Times.

MENNENES innsalg til NBC ble siden gjenskapt i den 43. «Seinfeld»-episoden, «The Pitch». I episoden beskriver George Costanza, spilt av Jason Alexander, showet de ønsker å lage som «et show om ingenting». Larry Davids ønske var at «Seinfeld» skulle være en situasjonskomedie som så relativt mørkt på livet, en situasjonskomedie uten happy ending. At «Seinfeld» fikk en lykkelig slutt er derimot vanskelig å komme bort ifra. Den gjorde Jerry Seinfeld og Larry David til svært rike menn. Og den gjorde det mulig for Larry David å lage serien han alltid hadde drømt om, «Curb Your Enthusiasm» («Ingen grunn til begeistring»).

Serien hadde premiere i oktober i 1999 og flyttet grensene nok en gang for situasjonskomedie på fjernsyn. Serien handler om Larry David som Larry David, og utspiller seg i «hjemmet hans» i Los Angeles. Filmingen blir gjort med håndholdte, digitale kameraer og det hele har et svært hjemmelaget uttrykk. Serien dreier seg hovedsakelig rundt David, hans manager, Jeff, og Davids kone, Cheryl. En typisk episode kan handle om at Cheryl og Larry krangler fordi hun føler at Larry ikke var entusiastisk nok da hun kom hjem fra en lang ferie. Noe som fører til at Larry oppsøker en gullsmed for å handle en «gjøre det godt»-pressang, men blir nektet service fordi han går kledd i for dårlige klær.

Banalt? Veldig. Det er dialogen og situasjonene som er essensen i serien, ikke handlingen. Som «Seinfeld» er «Curb Your Enthusiasm» en serie om ingenting. At nærmest all dialog er improvisert og at scenene spilles inn uten at det er øvd på forhånd, gjør det hele svært imponerende, da «Curb Your Enthusiasm» er den serien i dag der skuespillerne viser best komisk timing.

Cheryl Hines, som spiller Larry Davids kone Cheryl i serien, har fortalt at i løpet av seriens to første sesonger nektet David å vise skuespillerne manus med handlingsbeskrivelse. Han fryktet at skuespillerne skulle ville være morsomme på egen hånd og tilføre morsomme vrier, noe han mente ville ødelegge helheten. Larry Davids mantra er: jo mindre du prøver å være morsom, jo morsommere blir det.

Den norske komikeren Harald Eia beskriver Larry David som komikernes komiker og en presis iakttaker av menneskers svakheter.

—Spesialiteten hans er å rendyrke manglende forpliktelser til samfunnets normer og å utforske grenser. Larry David kan stille spørsmålet: «Hvis du har planer om å gjøre det slutt med kjæresten din, men faren hennes plutselig dør, hvor lenge må du da vente før du kan slå opp?». Han har en god nese for uvanlige problemstillinger og er hjernen bak den sosiale observasjonskomedien i «Seinfeld».

—Tilhører han en jødisk humortradisjon?

—Han er absolutt en smart, morsom jøde. Men å beskrive det som jødisk humor blir litt for enkelt. Vi forbinder jødisk humor med folk som står litt på utsida, og det gjør han absolutt i serien, men David selv vil nekte å karakterisere det som jødisk komikk. Jeg vil heller si at det er komikk for og av smarte, irriterende typer, som ikke helt finner seg til rette med de sosiale, gitte reglene.

—Men det er likheter mellom David og Woody Allen?

—Helt klart. De er like på mange sett. Jason Alexander prøvde jo først å herme etter Woody Allen da han skapte George Costanza, men det hele falt først på plass da han innså at det var Larry David han spilte. David er mye sintere og slemmere enn Allen.

TIL TROSS for at Larry David muligens ikke vil definere humoren som jødisk, tematiserer «Curb Your Enthusiasm» en rekke jødiske stigmaer. Ideene finner David i hverdagslivet. I et intervju med The New Yorker forklarere han at han aldri går hjemmefra uten notatblokka og at han noterer små bagateller, som han siden gjør til store problem. Og de morsomste scenene, ifølge Larry David, utspiller seg ofte mellom mennesker som kjenner hverandre godt, som for eksempel den nærmeste familien. Som han sier til The New York Times:

—Det kan handle om en uenighet rundt middagsbordet, for eksempel om en middagsrett, som kan føre til at søsken ikke snakker med hverandre på 45 år. Det kaller jeg komedie.

Sesong syv av «Curb Your Enthusiasm» får amerikansk premiere på søndag.

Vegard Larsen er filmkritiker i Dagbladet. twitter.com/LarsenVegard

All grunn til begeistring