TRONTALEN: Statsminister Erna Solberg (H) overrekker trontalen til kong Harald under den høytidelige åpningen av det 163. storting 2. oktober. Foto: Berit Roald / NTB Scanpix
TRONTALEN: Statsminister Erna Solberg (H) overrekker trontalen til kong Harald under den høytidelige åpningen av det 163. storting 2. oktober. Foto: Berit Roald / NTB ScanpixVis mer

Debatt: Vårt politiske system

All makt i denne sal?

Det 163. storting er åpnet med pomp og prakt og trontaledebatt. Hvor mange vanlige folk fikk egentlig med seg det?

Meninger

Den politiske eliten virker stadig fjernere fra vanlige folks hverdag. Avstanden øker. Beslutninger blir tatt over hodet på vanlige folk uten at de kan påvirke hva som skjer. Derfor trengs det en motgift mot avmakt, en demokratirevolusjon i Norge for å utvide folkestyret betydelig.

Makten og rikdommen i samfunnet konsentreres på stadig færre hender. Samtidig føler folk på en økende frykt for framtida. Min generasjon er den første som får det verre enn generasjonen før oss med et utrygt arbeidsliv og boligmarked, og velferdssamfunnet vi har skapt sammen er truet.

STORTINGSREPRESENTANT: Freddy André Øvstegård.
STORTINGSREPRESENTANT: Freddy André Øvstegård. Vis mer

Dette fører til en avmaktsfølelse blant folk i hele den vestlige verden: samfunnet går feil vei, og politikken gjør ikke noe med det. Det er en farlig avmaktsfølelse som har virket som bensin på det høyrepopulistiske bålet som bragte alt fra Trump til høyreautoritære Viktor Orban til makta i hver sine land.

Nettopp derfor vil SV fordele både makt og rikdom mer rettferdig. I dag gir rikdom makt. Pengeseddelen blir viktigere enn stemmeseddelen når de superrike kan betale seg til mer innflytelse enn vanlige folk. De sponser høyresidens partier og tenketanker for å få sine interesser ivaretatt. Eierskap over viktige ressurser og arbeidsplasser gir også en enorm makt over dem som er avhengige av ressursene eller arbeidsplassene. Det merket vi tydelig i min hjemby da Stein-Erik Hagen bestemte seg for å selge vår viktigste hjørnesteinsbedrift Borregaard og satse alt på Grandiosa, og med det satte tusen arbeidsplasser på spill. All makt er ikke samlet i «denne sal». Rikdom gir en urettferdig og udemokratisk makt utenfor folkestyre vi har i dag.

Derfor trengs det en demokratirevolusjon i Norge, en motgift mot avmakten. Vi må fordele rikdom mer rettferdig for å hindre de superrike i å få stadig større udemokratisk innflytelse, men vi må også utvide selve folkestyret.

For det første må vi gjennom demokratiske beslutninger bestemme mer i arbeidsliv og økonomi. Mer felles eierskap nasjonalt og lokalt over viktige næringer og ressurser, og mer demokrati på jobben. I Storbritannia går Labour til valg på et arbeidermaktfond, der de ansatte i alle landets bedrifter skal få stadig større andel av eierskapet på arbeidsplassen sin, og dermed mer innflytelse. Det bør vi la oss inspirere av.

For det andre må vi gjøre selve det politiske systemet mer demokratisk og mer deltakende. Vi må gi folk mer makt over den nasjonale politikken, og over sine egne lokalsamfunn. Folk skal kunne være med å bestemme hva som skjer på Stortinget mer enn bare hvert fjerde år, gjennom økt bruk av folkeavstemninger og å innføre folkeforslag: at en sak må behandles i Stortinget dersom et visst antall innbyggere har skrevet under på et krav.

I lokalsamfunnene kan vi se til byer i Europa og andre steder som har gitt innbyggerne makt over sine egne gater og nabolag gjennom deltakende budsjetter. Folk får bestemme selv hva kommunens penger bør brukes på sammen gjennom et deltakende demokrati i hver bydel.

Erfaringene fra byene som har prøvd det er svært gode: lokalsamfunnet møter opp og løser utfordringene de selv ser. Parken som trenger vedlikehold, fritidsklubben som trenger nytt lokale, gata som trenger bedre belysning. Det er deltakende demokrati i praksis.

Vi må ta avmakten på alvor, fordi den er ekte. Folkestyret kan ikke bare være å gå til stemmeurnene annethvert år. Vi må flytte beslutningene vekk fra lukkede rom over til vanlige mennesker, og utvide folkestyret helt grunnleggende. Den eneste måten å forsvare folkestyret er å utvikle det videre. Det må være motgiften mot den økende avstanden mellom folk og politikk, mot at makta samles hos færre enn før og mot den økende avmakten.