All makt til fantasien!

Skal vi ta romanen «Tristan kommer» på alvor, så tyder mye på at Marianne Fastvold tror at en ekteskapelig krise kan løses bare man har fantasien i orden, tar den i bruk og gir seg dristige eksperimenter i vold.

Og det er jo en sympatisk instilling som noen hver av oss kan ha godt av å ta innover seg. Det har vært mer enn nok av ekteskapsbrudd med dertil hørende ekteskapsoppbrudd i norsk litteratur siden de feministiske forfatterne begynte å trekke den hellige ektestands velsignelser i tvil på 70-tallet.

Ja, man kan sannelig ikke annet enn glede seg over at et ekteskap endelig holder i en moderne norsk roman, ikke minst når det som i dette tilfelle dreier seg om en roman skrevet av en kvinne i voksen alder.

I mine grønne ungdomsdager fikk jeg brakt i hende en bok som bar den for sin tid så typiske tittel «Variasjon og fornyelse i seksuallivet». Det var sterk kost for en ung mann den gang, en av disse mange hendige håndbøker som vel var tenkt å tjene som hjelp og støtte til fantasiløse ektefeller som kunne risikere å miste interessen for hverandre blott og bart av mangel på fantasi. Nå synes denne typen bøker å ha vært til ringe nytte. Hvorvidt Fastvolds siste roman kan vise seg mer tjenlig for framtidige kriserammede ektepar, skal jeg unnlate å spå om, men hun opptrer i alle fall noe mer subtilt i rollen som samlivsekspert og overlater det meste til fantasi og lesning mellom linjene når det gjelder de mer kjødelige sider av forholdet mellom mann og kvinne.

Juristen Fastvold har to bøker bak seg, novellesamlingen «Dame i svev» (1991) og romanen «Død som en dronte» (1994). Til jurist å være er hun en temmelig løssluppen dame med sans både for ellevill verbal humor og absurd situasjonskomikk, og disse sidene ved sitt fortellertalent utfolder hun også i sin tredje bok. På sett og vis er det en mer ambisiøs og «litterær» bok enn de foregående. Som kjent har det en god stund nå vært på moten å gå i dialog med andre tekster. Intertekstualitet heter dette fenomenet på fint språk.

Som det framgår av tittelen, er det den kjente og kjære mytiske fortellingen om Tristan og Isolde Fastvold har valgt å gå i clinch med - en fortelling som ifølge eksperter på området hevdes å ligge til grunn for hele den vestlige verdens kjærlighetsoppfatning, rett nok ikke slik kjærligheten praktiseres i ektesenga, men slik den kommer til uttrykk i drømmen om kjærligheten. Ifølge den sveitsiske idéhistorikeren Denis de Rougemont går mytens grunnforestilling ut på at kjærlighet forutsetter avstand mellom de elskende. Og man kunne tilføye at den hviler på et grunnleggende paradoks: den forteller oss at lidenskapens flamme bare kan opprettholdes gjenom den samme atskillelse som det ligger i kjærlighetens «vesen» å oppheve. I det øyeblikk de elskende har «fått hverandre», slokner imidlertid flammen, for den kunne bare brenne så lenge den hadde avstanden å nære seg på.

Ny variant

Å plassere sin egen ektemann gjenom et langt liv i rollen som Tristan og seg selv i rollen som Isolde er i sannhet en ny variant, men det er nettopp det Fastvold lar sin hovedperson, Anna, gjøre. Eller kanskje er det omvendt? Samme kan det være, originalt er det i alle fall. Romanens utgangspunkt er imidlertid velkjent nok, selv om den er jekket et par hakk høyere opp enn vi er vant med. Anna nærmer seg faretruende livets middagshøyde og sitter og ruger over en doktorgrad som hun har arbeidet på i 13 år. Nå er det ferietid, og hun planlegger å dra sin kos for å få fred. Hun er temmelig rasende på ektemannen, og tanken på å forlate ham for godt er ikke fjern for henne.

Wagner

Nok en gang befinner han seg nemlig dypt nede i en av sine hyppig forekommende depresjonsperioder, denne gang utløst av at han er blitt fratatt retten til å sette opp Wagners opera om Tristan og Isolde. Han er lektor i skolen og lidenskapelig opptatt av musikk og drama og kan knapt sies å leve opp til sitt navn. Noen stor sportsmann er nemlig den middelaldrende Roald Amundsen ikke. Særlig mye virilitet, variasjon og fornyelse er det heller ikke der i gården. Men sine depresjoner tar han på alvor. Nå har han lukket seg inne i det lille havehuset, der han ligger dag og natt og stirrer i taket og både nekter å tale med andre og å ta til seg føde.

Dette er det noe nedslående innledningsscenariet. Men det tar snar av! En svigerinne dukker opp, en dame av den mer geskjeftige typen. Andre familiemedlemmer kommer også og vil rydde opp i sakene. En psykiater blir kontaktet. Roald Amundsen oppfører seg jo alt annet enn normalt. Men nå er det Annas tur til å snu på flisa. Ikke bare tar hun ektemannen i forsvar, hun oppsøker ham endog i lysthuset og begir seg sammen med ham ut i skog og mark på avsidesliggende steder hvor de dyrker en kjærlighet i høstglød etter mønster av Tristan og Isolde. Svigerinnen er dypt sjokkert. Etter hvert kommer de elskende ektefeller til å framstå som opprørere mot den snusfornuftige borgerlighet som ellers omgir dem. Det lyder fantasifullt, det er det også, men Fastvold utfolder en betydelig energi for å få oss med på notene. Og hun lykkes langt på vei.

«Tristan kommer» er på sett og vis en «oppbyggelig» bok. Den er morsom og ironisk, men hvorfor skal vi likevel ikke ta den på alvor. Vi behøver jo ikke av den grunn å dra til skogs og spille elskere som dyrker en forbudt kjærlighet i protest mot samfunnet. Vi kan jo f.eks. nøye oss med å ta med «Tristan kommer» i senga. Om de ønskede lidenskapelige følger skulle utebli, så har man da i det minste hatt en viss fornøyelse av å stifte bekjentskap med en forfatter som viser en sympatisk vilje til variasjon og fornyelse.