Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

All rock er homoseksuell

Tittelen er ikke min. Og ikke helt sann. Men uten homser stopper popen.

FOLK FLEST aner ikke i hvilken grad populærmusikken er preget og skapt av homoseksuelle aktører og entrepenører.Tegning: Gunnlaug Moen
FOLK FLEST aner ikke i hvilken grad populærmusikken er preget og skapt av homoseksuelle aktører og entrepenører.Tegning: Gunnlaug Moen Vis mer

UT AV SKAPET. To popstjerner har stått fram som homofil denne sommeren. Mika, den britiske sangeren mest kjent for hitlåten «Grace Kelly», sang allerede på debutalbumet lystig om «Billy Brown», en fyr med kone, barn og hund som forelsker seg i en annen mann. Så ingen bombe, denne bekjennelsen. Det ville overrasket mer om den falsettsyngende popprinsen hadde stått fram som hetero.

Helt motsatt med Frank Ocean, den hvite manns nye R&B-favoritt. Ikke bare hører han hjemme i en sjanger befolket av selverklærte «ladykillers», men også i et hiphop-kollektiv (Odd Future) som har gjort homohets til sport. Overraskende var også formen på offentliggjørelsen. Ingen store erklæringer, bare en bloggpublisert, var takketekst til en ungdomsforelskelse: «And on the days we were together, time would glide. Most of the day I'd see him, and his smile. I'd hear his conversation and his silence.»

MODIG OG VAKKERT. Mye kan sies om ritualet «komme ut». Og hele maset om identitet, moral og politikk på et felt som er så intimt, så emosjonelt som erotikk og kjærlighet. Hvorfor pådytte folk en «legning» om det byr dem imot? Hvorfor bekjempe et stigma med «skeiv stolthet», og dermed gi homofobene rett: seksuell orientering er definerende for ens person? Ifølge nylig avdøde Gore Vidal finnes det ikke homoseksuelle personer, bare ditto handlinger — og knapt nok dét: «Jeg ble en gang spurt om min første seksuelle erfaring var homoseksuell eller heteroseksuell. Jeg vet ikke. Jeg var for høflig til å spørre.»

Men nettopp denne holdningen — kokett naiv, aristokratisk vulgær, døpt til «camp» en gang på sekstitallet — står som en av homokulturens fremste varemerker, og eksportvarer til heterosamfunnet. Gudene skal vite at vi streitinger har hatt bruk for den. Homoestetikk er ikke bare morsommere enn homopolitikk — den har trolig hatt større kjønnpolitisk effekt enn noen parade og lovendring. Og en av dens viktigste kanaler var og er musikk.

FOLK FLEST aner ikke i hvilken grad populærmusikken er preget og skapt av homoseksuelle aktører og entrepenører. Og da snakker vi - dessverre — nesten bare om menn. Lesbiske unntak som k.d. Lang og Melissa Etheridge blir lettvektere mot Elton John, Freddie Mercury, George Michael, Ricky Martin og Justin Bieber. (Sorry, stryk det siste, enn så lenge!) Disse gigantene skapte sine karrierer mens de var i skapet, men glamouren og galskapen til de to første overlot ikke mye til fantasien.

På syttitallet var camp, glitter og androgynitet så obligatorisk i rocken at David Bowie løy på seg biseksualitet og selv hardrockere som Alice Cooper og AC/DCs Bon Scott stilte i full drag.

MEN MOROA startet tiåret før, med modstilen og et nytt dandyfisert mannsideal fremmet av homoseksuelle managere: Brian Epstein (The Beatles), Simon Napier-Bell (The Yardbirds) og Kit Lambert (The Who). Andy Warhol og hans «superstars» influerte Lou Reed og Bowie. Rolling Stones? manager Andrew Loog Oldham campet seg opp (uten å være homo) og ble imitert av Mick Jagger. Det var naturlig å se til homsene om du ville agere outsider. De hadde friheten, pengene, dopet, stilen og mørkesiden. De inkarnerte alle de tvilsomme verdiene som rock?n?roll var bygd på: Hedonisme, narsissme og nihilisme.

OCEAN: Frank Ocean fortalte om sin første kjærlighet - en gutt, på bloggen sin. Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet
OCEAN: Frank Ocean fortalte om sin første kjærlighet - en gutt, på bloggen sin. Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet Vis mer

Punken brakte ukulturarven videre. For ikke snakke om discoen. Og hva var britisk pop på åttitallet? En maktdemonstrasjon fra homsepatruljen: Boy George, Wham!, Frankie Goes To Hollywood, Bronskie Beat, Erasure, Pet Shop Boys. Heteroband som Human League, Duran Duran og Japan gravde like dypt i sminkepungen. Og den mest profilerte motsatsen til disse jålebukkene - sutrende, miserable Morrissey - var en minst like selvbevisst posør, skrevende et dunkelt sted mellom James Dean og Oscar Wilde.

Britrock og grunge gjorde rocken mer platt maskulin på nittitallet, men datidens største band, Nirvana, sang «everyone is gay» og Kurt Cobain var søt i kjole. I 1993 fikk Manic Street Preachers laget T-skjorter med påskriften «All rock?n?roll is homosexual». Det var en provokasjon mer enn påstand, men påminnet oss om rockens fremste kilde til provoserende materiale.

SÅ KAN MAN SPØRRE, som det ble gjort i en debatt i London tidligere i år: Hva skjedde? Vi fikk Idol og X-faktor. Vi fikk Coldplay og Nickleback. Og beholdt Springsteen og U2. Rocken ble samfunnsbyggende, prosaisk, fantasiløs og uncool. Jon Savage, en av Englands fremste rockjournalister, sukker i dag: «Folk er redde for å være annerledes av frykt for å bli stemplet som homo. Hvordan endte vi her? Det er det omvendte av alt som gjorde britisk rockmusikk stor.» Han har et poeng. Også når det gjelder indierocken, puritansk i sin kunstholding og forbausende lite «alternativ» i sin seksualitet.

På den annen side: Flamboyante, lidenskapelige originaler som Antony Hegarty og Rufus Wainwright omfavnes av et dannet voksenpublikum. Hele verdens popdronning, Lady Gaga, er biseksuell, pro-gay og visuelt mer over toppen enn noe norsk juletre. Uten å opprøre noen. Kanskje er heller toleransen problemet, slik managerveteran Napier-Bell hevder:

«Homomiljøer påvirker ikke musikkbransjen så mye i dag fordi de er akseptert, ingen bryr seg. Unge folk er så bevisst på alt som er «gay» at de ikke er noe nytt for dem å hente der. Gay er blitt normalt. Det er i det hele tatt ganske kjedelig.»

VAR DET NOE camp kurerte rocken for tidlig på syttitallet, så var det kjedsomheten. Men da var homosex ulovlig. I dag er gay-vennlighet politisk korrekt og flørt med homofobi gir større sjokkeffekt. Men kanskje innevarsler Frank Oceans skapåpning et tidsskifte. Hans kontroversielle kollega Tyler, The Creator, rapperen som visstnok bruker «fagott» (og lignende skjellsord) 213 ganger på sitt album «Goblin», har gitt Ocean støtte for åpenheten. Nå må rampeguttene finne andre måter å skaffe seg edge - måter som ikke bringer historien bakover eller tråkker på uskyldige.

Kjetil Rolness. Foto: NINA HANSEN/Dagbladet
Kjetil Rolness. Foto: NINA HANSEN/Dagbladet Vis mer
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media