Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

All verdens nakenhet redder ikke dette spillet

Sabotert spillmoro i «The Saboteur».

||| PÅ EI SLIBRIG kabaretbule akkompagnerer Ane Bruns bluesstemme franske burleskpikers duskedans.

Det avdekkende kameraet panorerer innimellom lite edruelige nazistsoldater, før det stopper ved vår helt, Sean Devlin, mens han skyller ned melankolien med whisky.

Og damen på scenen synger and I'm looking for you, or anyone like you.

TIL BEGYNNELSER Å VÆRE er det lite som topper dette. Resten av Pandemics svanesang klarer beklageligvis ikke leve opp til denne knallåpningen.

Irske Sean er basert på virkelighetens krigshelt William Grover-Williams — en slags Max Manus som forut for krigen var en hyppige Grand Prix-vinnende racersjåfør.

Året er 1940, og som medlem av den franske motstandsbevegelsen prøver du å etablere kontroll på kontinentet når nazistene okkuperer Paris.

Verden til Sean blir traumatisk sort/hvitt i det han ser bestekompisen Jules bli torturert til døde av en tysk, blond jævel. Dette setter ham av gårde på et hevntokt som i samme slengen gjør han til den mest notoriske sabotøren nazistene har sett.

DET MONOKROMATISKE utseendet til spillet kan sammen med dets setting gi assosiasjoner til «Schindlers Liste».  Men historien er derimot såpass latterlig, teit og forutsigbar at en bedre sammenligning ville vært «Allo, Allo».

I det krigen starter trekkes all farge trekkes ut av omgivelsene, noe som symboliserer både Sean og franskmennenes mentale tilstand.

Poenget er å fylle opp de triste gråtonene med fargerike nyanser, og inspirere pariserne til kamp. Dette oppnår du blant annet ved å sabotere nazistanlegg, kontrollposter, bruer og snikskyttertårn.

ÅSTEDET ER FØRST og fremst den franske hovedstaden i en noe komprimert form, og gjengivelsen er utrolig imponerende. Du finner virkelig alle de viktigste landemerkene, fra Eiffeltårnet til Notre Dame, via Champs-Élysées til l?Arc de Triomphe og forbi.

Det å gå forbi Sacre Coeur langs de swastikabekledde gatene i Montmartre mens regnet høljer ned, britiske bombefly skimtes i horisonten, og melodiøse, om ikke helt tidsriktig, jazzlåter høres fra passerende biler, er stemningsfylt som fy.

Spillmessig synes derimot «The Saboteur» å være resultat av en ménage à trois mellom «Grand Theft Auto», «Call of Duty» og det siste «Prince of Persia». Litt hummer og kanari altså. Det er da også et spill som er gode på detaljene, men ikke like så på helheten.

SEAN KAN KVERKE nazister med henda, eller ta frem noen tidsriktige våpen. Han kan utvikle bedre kamptekniske eller saboteringsmessige ferdigheter ved å erverve seg såkalte «perks», eller bytte til seg oppgraderinger på svartebørsen ved hjelp av funnet «kontraband».

Videre kan han kle seg ut som en nazist, og på det viset unngå oppmerksomhet når han løper rundt og plasserer sprengladninger på kontrollerte områder. Han kan tilkalle hjelp fra resistansen, og, når situasjonen ber om det, klatre opp på bygninger for å få bedre overblikk.

PÅ DETTE PUNKTET klarer «The Saboteur» rett og slett ikke å hamle opp med årets tidligere parkouropplevelser som «InFamous» og «Prototype» (en sammenligning med «Assassin's Creed 2» blir rett og slett for urettferdig).

Sean klatrer ikke med like stor flyt som jeg kunne ønsket, og store deler av spillet lider som en følge av frustrasjonen dette katalyserer.

Jeg skjønner at dette kan være et aktivt designvalg, at Sean i motsetning til de overnevnte spillenes protagonister ikke er noe supermenneske.

MEN PROBLEMET ER først og fremst at parisisk arkitektur ikke helt er bygd til å klatre på, noe som resulterer i at du ofte heller velger å operere på gateplan.

Da er det helt nødvendig at du tar deg tida til å låse seg opp racerbiler tidlig. De er simpelthen et must for å komme seg rundt byen på minst kjedelig vis. Spillets få racingsekvenser er da også herlig forfriskende, og føles akkurat såpass arkademessig som de burde.

Til fots går det ikke like bra. Nazistene er utrolig paranoide, og et ikon indikerer hvor mistenksomme de er overfor deg. Gjør du noe ulovlig blåses det i fløyta, og samtlige soldater i nærheten fyrer av en hagleskur av kuler mot deg.

BLIR DU NOK FORRYKT etterfølges du av zeppelinere fra oven. Du kan gjemme deg, eller kysse tilfeldig forbipasserende piker på gaten for på det viset snike deg unna alarmen.

Bare ikke bruk den dedikerte snikeknappen som merkelig nok fungerer omvendt av hva vi er vant til. Sniker du nært nok en nazist blir du lettere oppdaget, og tiltrekker deg mer oppmerksomhet enn om du går normalt.

Dette er bare et av flere rare designvalg utvikleren han gjort. Et annet kan lett true med å skape baluba:

IDET DU STARTER spillet blir du bedt om å laste ned en oppdatering som bytter ut de animerte duskene på duskespikene med animerte brystvorter, og som låser opp et «Eyes Wide Shut»-aktig lokale hvor Sean kan få en privat burleskdans.

1

Om ikke annet kan denne nakenheten være noe toneangivende, men da savnes det riktignok, ehem, mer av den, i tillegg til at nakenheten kunne inneha en faktisk spillmessig funksjon.

Slik det er nå fremstår derfor ikke dette som noe annet enn eye candy. Det er merkelig at utvikleren fronter dette med såpass mye brask og bram. Spilleren blir da nødt å ta stilling til denne nakenheten med én gang, og det som kunne ha vært noe voksent og sexy blir med ett vulgært og lite smakfullt.

VED SIDEN AV brystvortene er grafikken til spillet tidvis veldig bra, tidvis veldig dårlig, ellers helt godkjent. Den monokromatiske stilen skiller seg ut som særs minneverdig, og ingen lasteskjermer dukker opp når du kjører fra område til område på kartet.

Skjermoppdateringen på sin side dropper hyppig, og det er i overkant mange merkelige grafiske opptrinn, slik som at soldater henger i løse lufta eller setter seg fast i omgivelsene. Disse glippene går dessverre utover en rekke oppdrag, og du må belage deg på å starte mange av dem på nytt.

Oppdragene er varierte, om aldri så lite uinspirerende, og gjerne kopier av oppdrag fra liknende spill (så mye ønsker spillet å likne «Assassin's Creed» at den første racerbilen du erverver heter «Altair». Det er bittelitt morsomt første gang du ser det, men når dette er den eneste bilen å ty til de neste fem timene blir vitsen raskt gammel).

OFTE KOSTE JEG meg mer med sideoppdragene enn historieoppdragene. Her får du møte ei heftig blanding av rare personligheter fra den franske resistansen, og fokuset er mer på de sabotørrelaterte elementene, noe jeg syntes spillet var best på. Arven fra Pandemics «Mercenaries»-spill er lettest å bivåne her.

Beregn femten timer på å komme deg gjennom hele historia, inkludert alle disse sideoppdragene. Går du inn for å sabotere alle ikkeessensielle nazistobjekter tar det deg riktignok ikke de fem årene krigen faktisk varte, men du kan sikkert doble antallet spilletimer.

«THE SABOTEUR» HAR for øvrig absolutt sine øyeblikk. Det morsomste er dialogpareringa mellom Sean og den skotske agenten Wilcox. Fornærmelsene kommer i fleng, gjerne etterfulgt av de erverdige aksentenes fyndord som «arse», «wanker», «paddy focker» og «up yer kilt».

Stemmelegginga ellers er helt ok, selv om leppeanimasjonene sjelden treffer det som faktisk sies av de uttrykksløse ansiktene. For øvrig snakker tyskerne tysk og franskmennene, eh, gebrokkent engelsk. Dette er indikativt for hvor lite gjennomført spillet er.

Det er for eksempel svært varierende kvalitet på mellomsekvensene. Flesteparten bruker spillets egen motor, mens tre-fire andre, totalt uviktige er det tydeligvis brukt mer penger på. Vintønner kan skytes hull på, mens vinflasker er umulig å ødelegge. Bilene får ingen synelig skade når de krasjer, men kulehull vises når de skytes på.

KANSKJE KAN DETTE virke pirkete, men jeg lurer hva årsaken er? Det virker som om utvikleren har manglet en ledelse som har turt å sette foten ned.

Det har sikkert sittet en «O'Brother Where Art Thou»-inspirert designer og lagt inn animasjonen som oppstår når du skyter ei ku, men var dette nødvendig når klatrebiten føltes såpass ubearbeidet?

Produktet mangler rett og slett litt styring. Alle disse lite detaljene føles overflødige når spillet ikke er konsekvent med dem.

På hele to uviktige oppdrag fins det flere innfallsvinkler til å løse dem, mens resten av oppdragene er mer eller mindre lineære.

Plutselig kommer du på måfå  over et enslig, nesten unnagjemt «Duck Hunt»-aktig minispill. Men det er da også det eneste minispillet jeg har sett, og ikke én plass tidligere i spillet blir det alludert til det.

Og én gang sparka en tilfeldig forbipasserende mann en nazist jeg nettopp hadde knekt nakken på. Det skjedde aldri igjen. Hvorfor?

DET ER IKKE DET at ideene er dårlige, men det er liksom bare en smakebit av hver av dem. Utvikleren hadde vært tjent med å skrape halvparten av ideene og heller utbedre den resterende halvdelen med noe mer kjøtt på beinet.  

Kritikken stopper dessverre ikke her. Til tross for en uengasjerende historie (jeg stoppet simpelthen å bry meg etter en stund), er det i overkant mye hat å henge seg opp i.

Dette er ikke første gang tyskere blir portrettert som stereotypiske ariske demoner i populærkulturen (det blir sikkert ikke siste), og joda, det er tidvis morsomt å  fleipe med nazistene. Men jeg blir litt matt av de manglende nyansene.

«THE SABOTEUR» HAR også maks uflaks med å havne i julestria sammen med «Assassin's Creed 2», som jeg har prøvd, men til syvende sist ikke klart å unngå å sammenligne det med.

Settinga og konseptet til førstnevnte tiltrekker noe, og gjengivelsen av Paris i spillform er særs forlokkende — sjekk det gjerne ut selv. Men selv ikke burleskpikers animerte brystvorter kan forandre meningen min.

I jula reiser jeg heller til 1400-tallets Venezia.

image: All verdens nakenhet redder ikke dette spillet
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media