Allah på Balkan

Etter krigene på Balkan de siste åra er det skapt et inntrykk av at islam og kristendom har stått mot hverandre i århundrer. En ny bok stiller osmanernes styre i et nytt og mer positivt lys.

DA OSMANERNE EROBRET BALKAN, førte de med seg en tradisjon med midlertidige ekteskap. Et par kunne inngå ektepakt med varighet fra noen timer til noen år, hvor kvinnen ofte fikk betaling. Mange så på dette som ren prostitusjon, men systemet slo an hos noen av Balkans kristne innbyggere. Også kvinner profitterte på systemet fordi de på denne måten kunne skaffe seg medgift til et «ordentlig» ekteskap. Da flere konverterte til islam, bestemte den ortodokse kirken seg for at også den skulle godta midlertidige ekteskap. Den første slike ektepakt ble inngått på Balkan rundt år 1600, og systemet var ganske omfattende et par hundre år seinere.

DETTE GÅR FRAM av boka «The Balkans», skrevet av den kjente britiske historieprofessoren Mark Mazower. Mazower vil avlive myten om at den osmanske perioden på Balkan var en sammenhengende undertrykkelse, der de kristne folkegruppene levde under islams åk.

I en artikkel i 1993 hevdet den kjente amerikanske statsviteren Samuel Huntington at krigen på Balkan var et «sammenstøt mellom sivilisasjoner». Dette er ikke riktig når man ser på områdets historie, slår Mazower fast. Det osmanske riket satte et klart skille mellom islam, ortodoks kristendom og katolisisme, men i det daglige liv var disse forskjellene langt mindre synlige. Osmanernes inntog på Balkan var ikke inngangen til en svart tidsalder, der de kristne aldri kom seg helt på beina igjen.

MAZOWER FRAMSTILLER tida fra Konstantinopels fall i 1453 til begynnelsen av 1800-tallet som Balkans mer stabile periode. Etter den tid var ikke minst serbisk og gresk nasjonalisme på frammarsj. Forfatteren tar også et oppgjør med begrepet Balkan. Mot slutten av det 20. århundret snakket folk som om Balkan alltid har eksistert. To hundre år tidligere var det ikke engang noe begrep. Osmanerne styrte «Rumelia», de tidligere østromerske områdene de hadde erobret fra det bysantinske riket. Balkan var bare navnet på en fjellkjede.

Trolig var det osmanske styret fordelaktig for bøndene på Balkan, mener Mazower. Under de siste to hundre år av det bysantinske riket led de under politisk ustabilitet, der føydalherrene sloss mot hverandre innbyrdes. Kristne landeiere styrte med jernhånd, enten de var grekere, slavere, franskmenn eller venetianere. Osmanerne feide denne dominerende klassen av banen de fleste steder på Balkan. Selv om osmanske jordeiere mange steder tok over, behandlet de bøndene langt mildere. Bøndene var ikke lenger sin herres «eiendom».

FØR 1800-TALLET betydde nasjonalisme lite for osmanernes kristne undersåtter. De var ikke serbere, grekere eller bulgarere, men ortodokse kristne. Osmanerne allierte seg også med mange grupper på Balkan før de erobret området. De brukte kristne soldater i mange av sine militære felttog, og allerede før Konstantinopels fall hadde folk på Balkan begynt å konvertere til islam. I det 16. århundre hadde trolig flere hundre tusen konvertert.

Da de kristne korsfarerne erobret den kristne bysantinske hovedstaden Konstantinopel i 1204, plyndret de byen og drepte for fote. Da ottomanerne tok byen fra de ortodokse kristne i 1453, ble ødeleggelsene langt mindre. Osmanerne inngikk en avtale med den ortodokse patriarken. Selv om flere kirker etter hvert ble bygd om til moskeer, lot den osmanske sultanen både kristne og jøder få beholde sin tro, siden de som muslimene ifølge Koranen var «Bokens folk». I forhold til muslimene hadde de kristne en lavere status. Men ifølge Mazower var islamsk styre mindre ødeleggende for de ortodokse enn det katolikkenes herredømme hadde vært.

«Jeg vil heller bli tyrker enn å slå meg sammen med dere latinere som hater og forfølger oss,» sa en ortodoks munk til en katolsk misjonær i 1641.

DET VAR IKKE BARE av godhet osmanerne lot de kristne få beholde sin tro. De osmanske sultanene hadde intet ønske om at undersåttene på Balkan skulle massekonvertere. De kristne måtte nemlig betale mer skatt enn muslimene. Det var trolig heller ikke bare edle motiver bak innføringen av det såkalte millet -systemet på midten av det 18. århundret. Gjennom dette systemet fikk det ortodokse hierarkiet ikke bare åndelig overhøyhet over sine kristne undersåtter, men også rett til å administrere og dømme dem. Den ortodokse ledelsen fikk med seg osmanske soldater når de skulle drive inn skatter. Patriarkatet fikk mer makt, men ble også mer avhengig av sultanen.

I virkeligheten hjalp osmanerne de ortodokse til seier over katolisismen på Balkan, skriver Mazower. Da osmanske tropper gjenerobret Peloponnes fra venetianerne i 1715, ble de ønsket velkommen av de greske bøndene.

STORT SETT VAR DET muslimsk flertall i byene på Balkan, mens det var flest kristne på landsbygda. Selv om det av og til var sammenstøt og gnisninger, levde kristne og muslimer som oftest i fred med hverandre før nasjonalismen spredte seg som en ild på 1800-tallet. Mazower påviser også at det av og til var religiøs samrøre. En gruppe islamske mystikere adopterte for eksempel en rekke kristne helgener og ga dem sine egne navn. Slikt var ikke uvanlig. Hellige muslimske steder ble ofte besøkt av kristne, ikke minst i vanskelige tider. For mange var valg av religion en pragmatisk sak. Slik sa en albaner det til forfatteren Edith Durham:

«Vi tar den religionen som fritt tillater oss å bære våpen.»

Det var islam.