MYE OMTALT: Flyktningestrømmen over Middelhavet har vært gjenstand for svært mange bøker den siste tida. Foto: NTB SCANPIX
MYE OMTALT: Flyktningestrømmen over Middelhavet har vært gjenstand for svært mange bøker den siste tida. Foto: NTB SCANPIXVis mer

Alle bøkene om de store traumene, hvem skrives de for?

Man orker ikke lese om våte isbjørner på flyet til Kuala Lumpur.

Kommentar

Etter 22. juli ble det satt av store penger til produksjon av litteratur om det nasjonale traumet. Mer enn 50 bøker er det blitt, en hel klase. Mange ønsket å skrive seg gjennom traumet. Norge hadde «mistet sin uskyld», og velmenende skriveføre måtte utføre kollektiv terapi. Om slike bøker kan virke som hindre for ny terrorisme, er uklart.

Det kommer stadig klaser med bøker og filmer om aktuelle temaer. Krigen i Syria har fått flere nye bøker, noen med fokus på unge, utreisende geriljasoldater fra vestlige land, andre konsentrert om de destruktive krigshandlingene, livet for de sivile i kampsonen og de lange reisene bort derfra. Mens Norge kjøper nye bombefly.

Mange bøker tar opp de endeløse strømmene av mennesker på tur: både flyktninger og vanlige migranter. Vi leser om tragedier som utfolder seg på havet mellom Lampedusa og Nord-Afrika. Vi leser om somaliere som vandrer nordover fra tørke og tyranni, og barn som går fra Afghanistan og dør i tyrkisk fjellheim. Noen ganger settes nye flyktninghistorier sammen med norsk flukt fra nazismen under krigen. Men leses dette av de etnisk nasjonalkonservative?

En annen klase av bøker er de klimatraumatiserende – både for barn, ungdom og voksne. De leses vel neppe av den som har bestemt seg for at det uansett ikke nytter. Olje brennes i alle sammenhenger, over alt. Man orker ikke lese om våte isbjørner på flyet til Kuala Lumpur. Heller enda en historie om hvordan Norge mistet sin uskyld med Therese Jordhaugs leppepomade.

Hva blir neste klase? Nå er vi midt inne i et annet traume som nok er langt mindre dramatisk enn både 22. juli, båtflyktningene og klimaet, men som tar desto større plass i mediene. Det ropes om katastrofe fordi den bisarre amerikanske presidenten har gått til krig mot tradisjonell presse med falske nyheter og dramatikk i presserommet i Washington.

Det blir bøker av dette. Skrekkblandet fornøyelseslitteratur med samlinger av absurditeter fra president Donalds munn. Mediekyndige betenkninger om konsekvensene av den nye relativiseringen av nyhetsbildet. Sosiologiske analyser av det enorme sjiktet av overflødige mennesker som vender sin indignasjon mot fråtsende eliter.

Kommentatorer i de utsatte mediebedriftene vil fortvilet lansere kløktige formuleringer om hvorfor det er uvettig å vende seg mot toppene i Bruxelles eller New York, med dårlig skjult engstelse for egen privilegert posisjon. Synsere med millionlønninger vil prøve å oversnakke de protesterende massene, som om det var mulig å snakke dem til rette.

Hvem skrives alt dette for? Vil de fancy formuleringene nå fram til dem det handler om, slik at de kan ta til fornuften og gjenopprette tilliten til de uskyldige elitene? Nei, kanskje adressaten er andre engstelige kommentatorer som trenger å ramme inn utfordringene. Man skriver jo for hverandre, hvem ellers?

Lik Dagbladet Meninger på Facebook