OVERVÅKNING: Arbeiderpartiet har klart å kneble debatten om datalagringsdirektivet. Blir direktivet innført, fører det til en masselagring av informasjon om vanlige borgere, sier artikkelforfatterne. Illustrasjonsfoto: Siv Johanne Seglem
OVERVÅKNING: Arbeiderpartiet har klart å kneble debatten om datalagringsdirektivet. Blir direktivet innført, fører det til en masselagring av informasjon om vanlige borgere, sier artikkelforfatterne. Illustrasjonsfoto: Siv Johanne SeglemVis mer

Alle borgere under mistanke

DLD: Det ligger til rette for det mest omfattende overvåkningstiltaket i norsk etterkrigstid.

||| SØNDAG BESLUTTET Høyres landsmøte seg for ikke å ta endelig stilling til EUs datalagringsdirektiv (DLD). Ledelsen i partiet sikret seg dermed muligheten til å kunne si ja til direktivet, i bytte mot en intern høringsprosess og et resolusjonsforslag.

Justisminister Storberget har allerede forskuttert utfallet: «Dette blir vi enige om», sa han til Aftenposten 10. mai.

Mye tyder på at han får rett: Sannsynligvis vil Høyre-ledelsen gå med på en minimumsversjon av direktivet, dra opp strafferammene for innsyn og sikre rettslig prøving. Kanskje får de også på plass en tilsynsordning, før sluttproduktet parfymeres med noen vidløftige vendinger om respekten for personvernet. For Ap vil disse innstrammingene være udramatiske, hvis de kan sikre seg politisk støtte for å ta det første og avgjørende skrittet.

Dermed ligger det til rette for det mest omfattende overvåkningstiltaket i norsk etterkrigstid.

UANSETT HVOR stramme rammer som settes for politiets muligheter for innsyn, ligger kjernen i direktivet fast: et statlig pålegg om masselagring av trafikkdata om borgernes elektroniske kommunikasjon, informasjon som gjør det mulig å kartlegge sosiale nettverk og bevegelser.

Justispolitisk er dette et paradigmeskifte: Man beveger seg fra bevissikring som ledd i konkret etterforskning, til systematisk, preaktiv bevissikring overfor alle borgere, i tilfelle noen skulle gjøre noe straffbart. Prinsipielt er det åpenbart at dette er i konflikt med grunnleggende idealer i en liberal rettsstat. Samtlige personvernmyndigheter i landene som omfattes av direktivet, i tillegg til EUs eget datatilsyn, har betegnet det som et brudd på Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen.

Ap har grunn til å feire. De har lykkes i å styre debatten om DLD vekk fra det prinsipielle. I denne saken er dette ensbetydende med en avledningsmanøver, for direktivet reiser helt grunnleggende problemstillinger om demokrati og rettstat som nettopp krever en grundig og prinsipiell debatt.

AP FORSØKTE først å selge inn DLD gjennom en avdramatiseringsstrategi. Storberget fremstilte direktivet som en lovfesting av gjeldende praksis: Trafikkdataene det er snakk om lagres allerede i dag hos tele- og internettilbydere av faktureringshensyn. Politiet har mulighet til å hente ut slike opplysninger ved mistanke om straffbare forhold. I realiteten vil derfor personvernets stilling styrkes, hevdet justisministeren, ettersom trafikkdataene underlegges sterkere offentlig kontroll.

Men forsøket på å avdramatisere direktivet ga motsatt effekt. Den prinsipielle diskusjonen om DLD styrket seg ved å tydeliggjøre forskjellen fra dagens situasjon. Man går fra et statlig pålegg om å slette trafikkdata hvis det ikke finnes grunnlag for å lagre dem av faktureringshensyn, til en statspålagt lagring. I tillegg legger direktivet opp til å lagre langt flere opplysninger, som hvem man sender e-post til og lokalisasjonsdata, med mer. Og argumentet om at statlig kontroll over trafikkdata vil styrke personvernet, er mildt sagt diskutabelt i andre sammenhenger enn i en politistat.

MOTSTANDEN VOKSER. Ap skifter strategi: Debatten må ledes inn på et annet spor, vekk fra det prinsipielle. Det er duket for en tretrinns avledningsmanøver.

Storberget, som så langt hadde vært fanebærer for implementeringen av direktivet, får ryggdekning av nestleder Helga Pedersen: Direktivet er nødvendig for å bekjempe barnepornografi, pedofile nettverk og overgrep av barn. «Redder vi ett barn, er det verdt det».

Deretter trer utenriksminister Jonas Gahr Støre inn på scenen. De realpolitiske argumentene skal inn i debatten: Kostnadene av å si nei til direktivet er for store. EØS-avtalen kan ryke. Norge vil settes på sidelinjen i det internasjonale samarbeidet om å bekjempe terror og alvorlig kriminalitet.

Så, da høringsprosessen er i sin sluttfase, trekkes siste kort frem: Uten direktivet vil Norge bli en frihavn for kriminelle og terrorister. Storberget er tilbake, med PST, KRIPOS og Politiets fellesforbund ved sin side. Den grunnleggende uskyldspresumsjonen i en rettstat blir også snudd på hodet: Statspålagt lagring kan bidra til at vi enklere kan bevise vår uskyld, dersom vi feilaktig skulle bli mistenkt i en fremtidig straffesak.

STRATEGIEN VIRKER. Når retten til privatliv, kommunikasjonsfortrolighet og ytringsfrihet vektes mot bekjempelse av barneovergrep, kriminelle frihavner og terrorbekjempelse, uten prinsipiell tilnærming, er utfallet åpenbart. Den prinsipielle diskusjonen om direktivets rettsstatlige og demokratiske betydning blir satt i parentes.
 
Det er selvsagt mulig å stikke hull Aps argumenter. Man kan for eksempel påpeke at både Redd barna og Barneombudet har gått imot direktivet i sine høringsforslag. En viktig grunn er at man ser de prinsipielle betenkelighetene som også rammer barn, både fordi de storforbrukere av e-kommunikasjonstjenester og fordi de skal «arve» det samfunnet som skapes av oss.

Man kan påpeke at da politiet og PST i 2005 fikk overtalt Stortinget til å vedta romavlytting i private hjem, ble dette begrunnet med at terrorister og organiserte kriminelle unngår å planlegge per telefon og andre sporbare medier. De planlegger i «lukkede rom». Nå beskrives tilgang til trafikkdata fra de samme mediene som helt avgjørende for ikke å bli en frihavn for kriminelle.

ELLER MAN KAN påpeke at det finnes en rekke smutthull for å omgå DLD. Webmail, Skype og chatte-tjenester, for å nevne noe. Man kan bruke usikrede nettverk eller anonymiserende tjenester og proxyer. Eller man kan benytte utenlandske kontantkort til mobiltelefonen. Det finnes mange muligheter hvis man ønsker å slippe unna. Noen har allerede tatt til orde for å tette igjen disse hullene ved å utvide rammene for overvåkningen. Vi står overfor en evig kontrollspiral, som borer seg lenger og lenger inn i den private sfære, der stadig nye tiltak må dekke stadig nye smutthull.

Men uansett hvor mange motargumenter man legger på bordet, har Ap lykkes i en ting: Å avspore debatten fra det prinsipielle. I stedet for å sette fokus på hva DLD handler om, har man servert et enkelt budskap som har banet veien for en teknifisert diskusjon om direktivets nytteverdi.

DLD handler om hvordan vi skal trekke opp grensene for statens mulighet til å samle inn og lagre informasjon om egne borgere, og hvorfor disse grensedragningene er så grunnleggende i et liberalt demokrati.

Det er denne debatten Ap lyktes i å kneble. Gratulerer.