TILBAKEBLIKK PÅ KARRIEREN: Dokumentaren "Gimme Danger" handler om karrieren til Iggy Pop og The Stooges - men fikk problemer fordi det var bevart så lite materiale. - Selv hadde jeg bare igjen et bilde av foreldrene mine, sier Iggy om seksti- og syttitallet. Foto: Anne Christine Poujoulat / Scanpix.
TILBAKEBLIKK PÅ KARRIEREN: Dokumentaren "Gimme Danger" handler om karrieren til Iggy Pop og The Stooges - men fikk problemer fordi det var bevart så lite materiale. - Selv hadde jeg bare igjen et bilde av foreldrene mine, sier Iggy om seksti- og syttitallet. Foto: Anne Christine Poujoulat / Scanpix.Vis mer

- Alle burde bare slutte med den dritten

Iggy Pop (69) har sluttet med stoff og går tidlig til sengs.

CANNES (Dagbladet): Da filmskaper Jim Jarmusch ville lage dokumentarfilm om Iggy Pop (69), fikk han problemer ganske raskt. Det viste seg at det ikke fantes så mange bilder eller filmklipp som hadde overlevd, i alle fall ikke blant det hovedpersonen selv hadde tatt vare på. Så Iggy kastet seg over teleofnen.

- Så jeg ringte til fans, til tidligere langere, til rare stalkere, og sa: Gi ham alt dere har, sier han.

- Selv hadde jeg ingenting fra den tiden. Jeg hadde bare et bilde av moren og faren min.

Politikk i musikken
Resultatet ble «Gimme Danger», dokumentaren som i dag hadde premiere under filmfestivalen i Cannes. Der fortalte Iggy blant annet om da han bestemte at The Stooges likevel ikke skulle spille på demokratenes landsmøte i Chicago i 1968, det som skulle bli preget av voldelige opptøyer.

- Vi hørte ikke hjemme der, sier Iggy.
- Vi var ikke idealistiske på den måten. Vi var idealistiske for noe annet. Det var galt for oss.

Han utdyper:

- The Stooges forble formbare. Vi var som en amøbe som gled inn i huset ditt. Med en gang du risser opp en politisk platform, kommer det inn noe anstrengt. Da vil det være folk som går hjem på kvelden og tenker, herregud, kan jeg ikke bare få lov å rocke? Og med en gang du fremstiller deg selv på en bestemt måte kommer det til å være andre som graver i fortiden din, og prøver å finne noe å bruke mot deg.

Regissør Jim Jarmusch så opp til de svært politiske MC5, men tror The Stooges gjorde rett i ikke å gå samme vei.

- Det er litt rart. Jeg elsker MC5 og den åpenlyse politikken i det de gjorde. Men ved å unngå å bli direkte politisk, var det som om The Stooges på en rar måte fikk større politiske konsekvenser, fordi de ikke brukte pekefingeren. Den primale utgytelsen har en politisk konsekvens, eller kanskje snarere en kulturell konsekvens, som var viktig for meg og mange millioner av Stooges-fans.

Jarmusch har hyret Iggy som skuespiller til tidligere filmer, deriblant «Dead Man» og «Coffee and Cigarettes». I bunnen ligger en fascinasjon som har vært der siden barndommen. Jarmusch og Iggy stammer begge fra samme region.

- Jeg er også fra Midtvesten, fra Ohio. Da jeg var tenåring, var The Stooges det viktigste bandet for meg, de som brakk opp hodet mitt og gjorde det mottagelig for rock. Vi satt klumpet sammen i en eller annen kjeller i Akron i Ohio og lyttet til denne musikken og fant styrke i den.

- Alle burde roe seg til helvete ned
Blant en lang liste av inspirasjonskilder for musikken sin, nevner Iggy, eller «Mr Pop», som ordstyreren konsekvent kaller ham, Bo Diddley og Chuck Berry.

- Jeg lyttet veldig oppmerksomt til dem, lenge. For ti eller femten år siden innså jeg at jeg hadde blitt Bo Diddley. Han spilte enkel musikk med kompleks struktur, som folk som meg kunne lytte til og bygge videre på.

Han nevner andre helter.

- Frank Zappa for humoren. The Village Folk for venstrevridd humor. MC5 for den industrielle djervheten. The Velvets for den skumle, mykpornografiske, triste, rare nihilsmen.

Han blir også spurt om hva han, og rocken, kan gjøre for verdensproblemene.

- Ifølge Iggy Pop, haha. Men jeg vil si at det er om å gjøre å holde seg på et passelig frakoblet nivå. Jeg synes ting er i ferd med å bli for oppskrudde. I min egen levetid har jeg sett sjøer og elver bli så skitne at det ikke er mulig å drikke av vannet lenger. Alt har blitt forretninger. Det er et daoistisk konsept om utopia som går ut på at mennesker burde leve i små samfunn der den ene landsbyen ikke vet så mye om den andre landsbyen, og jeg synes det har noe for seg. Hvis alle bare kunne roe seg til helvete ned litt. Det er så mye stimuli i dag som er så intens og som må sakke ned. Hva annet kan jeg si? At verden trenger kjærlighet? Yeah!

Ikke narkotika lenger
Iggy forteller om en kreativitet som springer ut av en metode som egentlig ikke er en metode.

- Ah, om bare alle kunne la være å prøve å kontrollere det som skjer med metoder, og heller la det flyte organisk. Jeg pleide å ta LSD, og så hadde jeg et elektrisk orgel, og jeg pleide å plugge det til og lene meg tilbake med føttene oppå orgelet og bare la det snakke. Dette er avantgardeideer og de drev inn i det vi gjorde. Vi bare lot det som skjedde, skje. I flere av klippene i filmen var jeg på syre. Jeg følte meg veldig aggressiv i fem sekunder og så kunne jeg bryte ut i latter.

Men forholdet til narkotika har endret seg med årene.

- Alle burde bare slutte med den dritten. Så enkelt er det. Nå synes jeg det beste er et glass veldig god vin. Jeg tar ikke narkotika mer. Jeg tar et glass til maten og det er omtrent dét.

At han selv virker uforskammet pigg i en alder da en rekke fordums rockeguder har begynt å merke slitasjen på kroppen, tilskriver han også en enkel forklaring.

- Jeg hadde skikkelig bra foreldre, som jeg ikke hørte på. Senere i livet begynte jeg å høre på dem, særlig på moren min. Når jeg ikke jobber, går jeg tidlig til sengs. Av en eller annen grunn har jeg vært i stand til å gjøre opp for alle de rare tingene jeg puttet i kroppen.

På spørsmål om hva som er forholdet mellom Iggy Pop og Jim Osterberg, som Iggy ble født som, sier han:

- Akkurat nå snakker du med Iggy Pop, men Jim har kontroll på intervjuet. Det er sånn vi jobber.