Alle burde spille og forelske seg i dette spillet

Klonet paijakt i «The Misadventures of P.B. Winterbottom».

|||HVIS DU TRODDE eplepaien i vinduskarmen var sikker, tro om igjen. Den notoriske og tidsreisende paitjuven P. B. Winterbottom har nok vært på ferde allerede.

Her er nok en ultravakker, todimensjonal «sidescroller» der gåtetungt gameplay, lyd, bilde og ikke minst tekst på fortreffelig vis forenes. En sammenligning med kritikerroste «Braid» er ikke helt ueffen.

STILEN TIL «The Misadventures of P. B. Winterbottom» er lik en fransk stumfilm i sort/hvitt, kan minne i utseende om «Trillingene fra Belleville», og musikken hadde ikke vært fremmed i en Jean-Pierre Jeunet-produksjon.

I det hele er alt fra bakgrunner, animasjoner, for ikke å glemme filmplakatene som fungerer lik portaler til spillets fem nivåer, en designers drøm: Klassiske, abstrakte, minimalistiske og tidløse komposisjoner.

Studentutviklerne The Odd Gentlemen sier de har vært påvirket av kortfilmskaperen Zbigniew Rybczynski sin Oscarvinner «Tango» (1981), og denne inspirasjonen er mulig å gjenfinne både i det visuelle og på fortellerplanet.

I SPILLET GJØR DU opptak av kloner av Winterbottom. Disse må du gi ordrer og legge opp løp for, som de går helt til du avbryter dem. Disse fortidige og fremtidige versjonene av stumfilmfiguren må i tandem med seg selv sørge for å jafse i seg samtlige paier på brettet.

Her skal klokketårn, brennende bakerier og mørke kloakkganger saumfares etter gylne, deilige paier i kaotisk plattformhopping og klonedaskende eskapader.

Spillmekanismene byttes ut nok til å holde deg på tå hev, noe som beriker spilleopplevelsen. Plutselig kan paiene bare spises av kloner, eller fortæres i en bestemt rekkefølge. Brått må du forholde deg til røde og farlige kloner som kan drepe deg, eller så kan paier bare plukkes opp under åsynet av et scenelys — som om hele Winterbottoms verden var en scene ...

I MOTSETNING TIL allerede nevnte «Braid» kan du her interagere med klonene, og det skal mye kreativ tekning (og ofring av de små grå) til for å planlegge flere trekk fremover.

Ofte er timing det eneste du mangler. Hvis du spilte deg gjennom sekvensene med Clank i «Ratchet & Clank: A Crack in Time» står du kanskje ikke helt på bar bakke.

Men sjelden eksisterer det bare én løsning på de gitte problemene, og insentivet til gjenspill er dermed stort nettopp grunn av denne ulineære tilnærmelsesmåten.

FOR ØVRIG ER DET ikke bare spillmekanismene som er ulineære. Også historien fortelles på en fragmentert måte, og det gjelder å henge med da spillet bedriver tilslørt historiefortelling med viktige frampek allerede fra første spilleminutt.

Svært morsomme haikuaktige dikt stykker opp kapitlene, og forteller en surrealistisk og makaber historie som til forveksling likner mye på Roald Dahls «Ramperim og ville vers»  eller Tim Burtons «The Melancholy Death of Oyster Boy».

Hver eneste av disse kapitlene navngis også av festlige populærkulturelle ordspill, som «Citizen Clone»,  «Buffet Runner» og «Pie-rates of Winterpants».

TIL OG MED hjelpebeskjeden nede i spillskjermen strutter med personlighet: Det som i utgangspunktet antas å være hint, ender mesteparten av tida som sarkastiske fornærmelser.

Her diskes det opp med saftige og lune morsomheter lik «Look, turdmuffin, I know these hints are rude sometimes, and I'm sorry», og føles egentlig som en finger mitt i trynet når du på andre timen står fast på ett og samme brett.

FØRST MOT SLUTTEN av kapitlene innser du at denne fargerike retorikken er interne vitser som du selv har blitt en del av.

Dette skjønner du ingenting av når du selv spiller kapitlene. Etterhvert som du fullfører dem, innser du derimot at vitsens selvoppfyllende profeti er gitt mening i det du, i din plattformhopping eller klonemakeri, har bidratt til å gi vitsen dens punchline: Du har selv blitt punchlinen mens du jaktet på den.

1

DET ER NESTEN noe nietzscheiansk over det («den som jakter etter monstre må passe seg for ikke å bli et monster selv»). Uten å røpe for mye kan jeg si at historien sett under ett følger samme struktur.

Kanskje er det egentlig bare en liten detalj, men fordi jeg sjelden oppnår samme form for erkjennelse i andre kunstformer applauderer jeg The Odd Gentlemen for denne «ahaaa»-opplevelsen.

Ikke bare settes tid og rom i spill i Winterbottoms klissete hender på en måte bare dataspill kan. Også spillerens forventninger og rolle iscenesettes på beste selvrefleksive vis. Jeg oppfatter det som særs imponerende for et spill av denne størrelsen.

ER SÅ DETTE det neste «Braid»? I fjor var jeg forutseende nok til å utnevne nedlastbare «Shadow Complex» som en like stor suksess (begge spill vant tross alt Dagbladets årsbeste kåring i henholdsvis 2008 og 2009). Jeg velger imidlertid å være litt reservert med mine uttalelser i denne omgang.

Spillet er nemlig over raskere enn du skulle ønske. Og selv om muligheten eksisterer til å hevde seg globalt blant et tyvetalls bonusnivåer, der både antall kloner og tid brukt bestemmer rangeringen din, skorter det litt på innholdet ellers.

LIKEVEL FØLER JEG at «The Misadventures of P. B. Winterbottom» bidrar til å danne et mer og mer distinkt mønster.

Det nedlastbare formatet er en plattform det lettere muliggjøres å briljere på, som ikke minst bringer friske og minneverdige spilleopplevelser. Og er det noe Winterbottom er, så er det briljant, frisk og minneverdig — attpåtil til en billig penge.

Dette er simpelthen ei perle av et indiearkadespill. Alle burde spille og forelske seg i det.