Alle elsker Mandela

NØKKELEN til å forstå Nelson Mandela som statsleder og forkjemper for forsoning finnes i de 27 åra han tilbrakte i fengsel. Her brukte han tida til å få en unik innsikt i seg selv – og i sine fiender.

Nelson Mandela satt bare fem år (1994-1999) som president i Sør-Afrika, men fikk en status nasjonalt og internasjonalt som ingen annen statsleder har vært i nærheten av å få. Alle elsker Mandela. Selv sørafrikanske rasister som mener at svarte er født mindreverdige, elsker Mandela. Han er selve symbolet på forsoneren, på den som tilgir. Han er mannen som aldri viser sinne og som møter sine verste fiender (for eksempel aktor som under rettssaken mot Mandela i 1964 la ned påstand om dødsstraff) med et vennlig håndtrykk og et stort smil.

Hvor kommer denne sjenerøsiteten og roen fra?

Mandela ble ikke født med et forsonende vesen. Faren ga ham navnet Rolihlahla, som betyr bråkmaker, og gjennom ungdomstida gjorde han sitt for å leve opp til navnet. Han var kjent som arrogant – og forfengelig.

DET FINNES et fotografi av Mandela fra 1958. Det er tatt utenfor rettssalen i Johannesburg, og viser en stilsikker og selvsikker Mandela som strener mot fotografen iført skreddersydd dress og et stort glis. Mandela hadde ord på seg for å være den mest velkledde av de tiltalte under rettssaken hvor han var tiltalt for høyforræderi.

Den fem år lange rettssaken endte med frifinnelse, men det gikk bare et år før han igjen ble arrestert. Denne gangen skulle det gå nesten tre tiår før han den 11. februar 1990 kunne spasere ut fengselsportene som den kommende lederen for Sør-Afrikas folk.

Det var på ingen måte en selvfølge at Mandela skulle bli en leder. Den unge Rolihlahla ble etter farens død oppfostret av regenten for Mandelas klan, tembuene. Regentens plan var at Mandela skulle bli hans rådgiver. Men den unge bråkmakeren hadde andre planer, og da regenten i tillegg hadde funnet en passende brud til ham, stakk 23-åringen av til Johannesburg.

Her jobbet han i gruver, og fikk etter hvert en lavere stilling på et advokatkontor. Han startet juristutdanning på et av Sør-Afrikas mest prestisjetunge universitet, men strevde økonomisk og ble utsatt for rasisme slik alle svarte ble. Den unge Mandela hadde likevel så stor tro på seg selv at han allerede i 1952 påsto han ville bli den første svarte presidenten i Sør-Afrika.

I 1960 GJENNOMFØRTE det sørafrikanske politiet en massakre av mennesker som fredelig demonstrerte mot passlovene i landet. Sharpeville-massakren fikk Mandela til å innse at landet aldri kom til å bli fritt gjennom fredelige metoder, og i 1961 stiftet han geriljaorganisasjonen Nasjonens spyd, som var knyttet til ANC.

Mandela var mot at indere, fargede og hvite skulle få bli medlemmer av ANC. Dette var ikke deres kamp, mente Mandela. Dette var de svartes kamp. Forsonende var ikke ordet som best beskrev ham den gangen, verken politisk eller privat. Mandela ble omtalt som en arrogant, sta og hissig mann. Han var ingen omsorgsfull far og ektemann. Han forventet å bli vartet opp, og var en svært streng far. Han var kjent som en dameglad sjarmør (det er han fortsatt), og kom og gikk som det passet ham.

Da han etter livstidsdommen i 1964 ble fløyet ut til Robben Island hvor han skulle tilbringe de neste 18 åra, speidet han ut flyvinduet etter passende gjemmesteder for geriljasoldatene i Nasjonens spyd. Kampen var på ingen måte over.

PÅ ROBBEB ISLAND benyttet han all tid som ikke gikk med til tvangsarbeid til å diskutere, tenke, lese og skrive brev. Han hadde lange samtaler med alle som var interessert. Han lærte å lytte, argumentere og overbevise. Han lærte å vise storsinn overfor andres feil og mangler og å takle ekstreme provokasjoner.

Tidlig i oppholdet på fangeøya opplevde han to svært tunge slag. Først da moren døde i 1968, og året etter da sønnen Thembi døde i en trafikkulykke (som det sørafrikanske sikkerhetspolitiet sto bak) året etter. Mandela ble nektet å delta i noen av begravelsene.

Mandela angret på at han ikke hadde tatt bedre vare på familien sin. Han angret bittert på at han ikke hadde tatt seg mer av sin mor, som døde fattig på hjemstedet Qunu i Transkei. Han tenkte også mye på at han ikke hadde vist regenten takknemlighet. Han innså at han hadde vært selvopptatt og selvrettferdig.

I FENGSELET utviklet Mandela en nysgjerrighet for undertrykkerne, afrikanderne, eller boerne som de blir kalt i Norge. Hvem var dette folket? Hvorfor ble de som de ble? Han leste alt tilgjengelig materiale, både fag- og skjønnlitteratur, og lærte språket deres afrikaans. Afrikanderne har selv en historie som undertrykket av engelskmennene. Under boerkrigen (1899-1903) ble tusener av afrikandere drept av engelskmennene i konsentrasjonsleire.

Mandela så flere paralleller mellom sitt eget folks kamp for frihet og afrikandernes kamp. Men det var en viktig forskjell: Mens afrikanderne i sin frihetskamp undertrykket andre, ble Mandela overbevist om at friheten til de svarte ikke kunne komme på bekostning av noen andres frihet.

Mandela lærte å kjenne sine fiender, skjønte hvorfor de tenkte og trodde som de gjorde. Han lærte å utvise empati og utviklet viljen til å ofre mye for å nå det endelige målet. Han utviklet seg fra å tro utelukkende på væpnet kamp, til å innse at dialog var nødvendig. Dette kom godt med i åra med forhandlinger med apartheidregjeringen (1990-1994) hvor Mandela tålte ydmykelser og inngikk kompromisser med sine tidligere undertrykkere for å oppnå den store drømmen: Frihet for alle.

Mandelas regjering fra 1994 er den mest multietniske verden noen gang har sett: den besto av hvite, svarte, fargede og indere, av kommunister, konservative, liberale og sosialister, av muslimer, hinduer og kristne. Den sørafrikanske grunnloven fra 1996 er den mest liberale i verden.

Privat har han også blitt en mildere mann. Hans tredje kone, Graca Michel fra Mosambik, har sagt: – Forholdet vårt er fylt av gjensidig respekt. Det er lett å elske Nelson.

DET ER LETT å elske Nelson Mandela. Men hadde han blitt den Mandela vi elsker i dag om han ikke hadde sittet i fengsel? Kanskje viktigere: Kunne han ledet Sør-Afrika gjennom de dramatiske og historiske åra (1990-1999) om han ikke hadde erfaringen fra fengselslivet? Sannsynligvis ikke. Den helt spesielle innsikten han fikk både i seg selv og i sine medmennesker er antakelig nøkkelen til å forstå hvorfor han lyktes i å lede et land som nesten var ødelagt av frykt og hat, og hvorfor han er den mannen i verden vi mest beundrer.