Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Alle elsker Maria

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Hent henne hjem, gråt Dagbladets teateranmelder. Si at hun må komme hjem, sa bestemoren. Men Maria Bonnevie trenger ikke komme til noen. Alle kommer til henne. Bille August, Ingmar Bergman. Hans Rossiné.

ER DET HÅRET, med farge som havre i sen august? Er det munnens perfekte bue? Er det den pikante nesen? Er det de blå og skrå, litt utstående øynene som får en til å tenke på en alv? Er det det inntagende vesenet? Er hun virkelig?

Sjefen fortapte seg i bildet i avisa av henne og bare sukket. Hun sto der i dyprøde volanger og så intenst på oss. Fra Stockholm, fra scenen på Dramaten, i stykket «Fröken Else». Maria spiller en ung kvinne som presses til å kle seg naken for en mann for å få penger til å redde faren. Kvinnens kvaler, hennes kamp. Maria alene på scenen foran nesegruse kritikere.

Sjefen sukket igjen. Vi må ha portrett. Og cover, sa sjefen.

Men har hun ikke vært veldig mye intervjuet? innvendte jeg. Hun er bare 25, klarer vi å fylle opp et helt portrett?

Det var bare å sette seg på flyet til Stockholm, en hel delegasjon, tegner, fotograf og journalist.

DRAMATEN. Lyden av et dynasti. Bibi Andersson, Allan Edwall, Margaretha Krook, Erland Josephson.

Og nå Maria Bonnevie. Etter mange filmer har hun slått seg til ro ved Stockholms berømte scene. Snart begynner hun på prøvene til Tsjekhovs «Tre søstre».

Hun står og prater med moren, Jannik Bonnevie, også hun skuespiller som vi særlig husker fra Fjernsynsteatret på 70-tallet. Jannik var også veldig pen. Sammen ser de ut som et Munch-bilde. Sjefen ringer til fotografen igjen: Husker du å ta et pent coverbilde?

ROMMET BAK SCENEN består av en sittegruppe, noen gamle champagneflasker med stearinlys i, gammel oppvask, gulnete avisklipp på veggene og visne blomster. Maria kroer seg. Den første lille skandalen er at hun prater svorsk. Den andre lille skandalen er at hun røyker. Den tredje lille skandalen er at hun festet i flere uker i stedet for å forberede seg til å spille mot Antonio Banderas, i «The Thirteenth Warrior».

- Den vikingfilmen med Banderas, har den premiere snart?

- He, he, he. Jeg vet ikke.

- Du ler når du snakker om den?

- He, ja, alle har gått og ventet på denne vikingfilmen og ANTONIO BANDERAS og... da jeg leste det store manuset, så skjønte jeg nesten ingenting, det var på engelsk eller amerikansk eller... jeg skjønte at jeg var en vikingjente i alle fall, som skulle ha noen scener med Banderas. Jeg var der i mange uker, men jeg filmet bare i tre dager. Men de ville at jeg skulle være der hele tiden. Dramaten sto og ventet fordi det begynte å bli høst, og jeg var igjen der borte. I begynnelsen, da jeg kom dit, var jeg displinert og la meg tidlig og spiste vitaminpiller. Og alle rundt meg festet. Det var jo masse mennesker med i den filmen. Vikinger fra Irland og Skottland og Danmark.

- Et skikkelig vikingblot?

- Ja, vi bodde som en liten vikingklan. Men så gikk ukene, og vi begynte aldri å filme. Til slutt begynte jeg også å feste. Og da det var gått fire- fem uker, jeg husker ikke riktig, da fikk jeg plutselig kjempeinfluensa, begynte å kaste opp og fikk øyekatarr. Og fikk helt peonrøde øyne. Og da ringte de. En morgen. «Now we want you on the set». Så jeg har bare masse komiske minner. Jeg hadde det veldig morsomt. Og selve resultatet vet jeg ingenting om. Og det var herlig å treffe Antonio Banderas. Han var veldig sjenerøs mot meg. Filmen vet jeg liksom ikke så mye om.

- Du har ikke helt skjønt hva den handler om ennå?

- Nei, jo, jeg vet det grunnleggende. At det kommer noen sånne... ja, vi behøver ikke å gå inn på det. Jeg vet litt, i hvert fall. Det er en veldig liten rolle. Jeg har kanskje fem- seks replikker.

- VIRKER HOLLYWOOD forlokkende på deg?

- Nei, jeg tror jeg har litt mer europeisk smak. Mer sånn: «Å, han eller henne vil jeg spille mot.» Da jeg fikk spille mot Stellan Skarsgård, for eksempel, i «Insomnia», syntes jeg det var fantastisk, det er mer sånne drømmer jeg har. Eller drømmer som går på regissører.

- Woody Allen, da?

- Njaaa, næææ, mer Lars von Trier...

- Jeg husker at jeg intervjuet deg da du var 17 år, da du spilte i «Kvitebjørn»-filmen. Da sa du at din største drøm var å spille for Bille August.

- Sa jeg det da?

- Ja, og det gikk?

- Ja, men det var jo drømmen min. Jeg så «Pelle Erobreren» seks ganger. Han var virkelig min store drøm å jobbe med. Da de ringte og sa jeg skulle få treffe ham, tenkte jeg at det gjør ingenting om jeg ikke får den rollen. Tenk at jeg skal få treffe ham, bare.

- Var du redd, da?

- Nei. Det tror jeg ikke.

- Det pleier å være litt skummelt å få oppfylt drømmer?

- Ja. Absolutt. Det er det. Men det som er så bra, er at det alltid kommer nye drømmer. Jeg har hatt noen drømmer, og så er det kanskje ikke blitt akkurat sånn som man trodde at drømmene skulle bli. I perioder kan jeg føle meg helt tom, og jeg vil ingenting. Men så kommer det alltid en ny drøm.

- Var det noe med Bille August som kanskje ikke var slik du hadde tenkt deg?

- Nei, det kan jeg ikke si. Nei, det er det at... nei, han ble bare en kjempegod venn. Jeg kan heller si at «Pelle Erobreren» var selve Filmen for meg. Den er helt fantastisk. Og «Jerusalem» var ikke «Pelle Erobreren». Når jeg så den, så var det et kick. Men å se noe som jeg er med i, det blir aldri det samme. Noe man er med i selv, kan man ikke se helt.

MARIA VAR EN RIKTIG mammadalt. Da mor skulle i teatret, var det ikke bestandig like greit. På overnattingsbesøk hos venninner, begynte hun gjerne å gråte utpå natta. Foreldrene måtte stå opp og sende henne hjem i taxi. Maria var enebarn. Hennes svenske skuespillerpappa hadde henne for det meste i ferier. Båndet mellom mor og datter ble sterkt.

- Moren min har støttet meg mye. Hun har alltid vært der for meg. Hun er min beste venn.

- Har hun alltid vært glad for din lidenskap for å bli skuespiller?

- Ja. Da jeg fant ut at jeg ikke klarte å ta gymnaset, jeg skulle gjøre «Hvite viking», så gikk vi mange runder, for man skal jo liksom ta gymnaset. Til slutt fant jeg ut at «dette er ikke meg, dette er ikke mitt liv». Og så droppet jeg det. Der synes jeg alltid hun har lyttet til meg. Men hun kan være veldig hard. Likevel lytter hun.

- Du fullførte ikke gymnaset?

- Nei. Jeg har aldri likt skolen. Jeg har vært ganske langsom. Men så var jeg så dum. Jeg trodde jeg skulle begynne på Bjørknes Privatskole etter filmingen. Og ta to år på ett!

Maria ler.

- Resultatet var at jeg satt påBjørknes med sånne utrolig intellektuelle mennesker. Men så skulle jeg på masse presseting med filmen, samtidig. Og så fikk jeg bare masse sånne stensiler. Jeg satt igjen med et hav av stensiler. Og jeg lå etter flere uker. Så det måtte jeg også kutte ut til slutt.

- Og da skjønte du at...

- Da skjønte jeg at, nei, dette, jeg bare lurer meg selv. Det gå'kke.

- Drømte du deg bort på skolen?

- Ja. Og jeg danset veldig mye, fem ganger i uka. Så jeg hadde et litt annet liv. Jazzdans og ballett. Det var jeg helt besatt av i en periode. Det var veldig bra at jeg hadde det.

- HVORDAN BEGYNTE DU med skuespill?

- Vi hadde litt julespill og sånt på skolen. Men det var «Hvite viking» jeg begynte med.

- Pleide du å spille Maria i julespillet?

- Jeg husker ikke. Nei, jeg tror ikke vi hadde julespill, egentlig. Vi spilte «Jeppe på Bjerget» på Marienlyst skole, he, he.

- Det var da veldig avansert?

- Ja, og når jeg tenker på det i dag, herregud, han går jo og drikker hele tida! Så det var komisk at vi spilte den. Det var en gutt i klassen som het Andreas som spilte full hele tida.

- Du skal ha vært et snilt barn ute og trollete hjemme?

- Hvem har sagt det? Ja. Det tror jeg. Moren min hadde litt å stri med. Og barnepikene mine. Jeg hadde jo en del barnepiker som jeg kunne tyrannisere ganske hardt. Jeg tror jeg hadde det så pass kjedelig på skolen. Der var jeg liksom snill pike. Så kom jeg hjem.

- Kan du utdype det?

- Det artet seg gjennom flere metoder. Men jeg kunne ha en hel venninneflokk på besøk når jeg var alene hjemme. Og så sa jeg: «Hører dere lyder? Hører dere lyder?» Jeg visste at det var kaninen min. Men jeg sa det var spøkelser og gjenferd. Og jeg kunne få dem til å gråte. Det satt jeg og nøt. Jeg var en skikkelig demon, altså. Og overfor barnepiker kunne jeg helle over meg ketsjup og late som jeg var død og sånn.

- Så ondskapsfullt!

- Og jeg husker en gang jeg og en venninne veltet senga til moren min, og klatret opp i en ribbevegg på soverommet hennes. Og så ropte vi på barnepiken. Hun kom og så at hele rommet var endevendt. Så begynte hun å kjefte. Vi høyt oppe i ribbeveggen begynte å klistre glansbilder på veggen, slik at hun skulle bli enda sintere og komme opp for å ta oss ned. Og da hun kom opp, hadde jeg sånn sitronsyre i lomma. Som jeg sprutet i øynene hennes.

- En jævla drittunge, altså, sier Graff.

- Men jeg vet ikke hvor mye du skal skrive om det, for det kommer til å ødelegge hele mitt rykte. Jeg var skikkelig rampete, altså. Men da jeg var på skolen, da var det liksom briller, og jeg var den som rødmet og ikke torde si noen ting. Det er rart å tenke på hvor forskjellig man kan være i ulike situasjoner og med ulike personer.

- Det høres ut som om det var godt at du ble skuespiller. Sånn at du får ta ut visse sider...

- Ja, men det har roet seg litt.

- Du er ikke så gæren lenger?

- Nei, ikke på samme måten tror jeg. Bare litt.

Maria Bonnevie

RAMPETE: - Overfor barnepikene mine kunne jeg helle over meg ketsjup og late som om jeg var død og sånn. Det har roet seg litt, sier Maria.
OM HOLLYWOOD: - Antonio Banderas var veldig Sjenerøs mot meg. Filmen vet jeg liksom ikke så mye om.