Alle elsker Orkla

Stein Erik Hagen, Christen Sveaas, Johan H. Andresen jr. og Kjell Inge Røkke får vann i munnen når de tenker på Orkla. Det er ikke så rart.

BODØ I FORRIGE UKE: Jens P. Heyerdahl snakker seg varm. Det handler om bedriftskultur. Om hvor viktig det er å ha en kultur som dyrker kompetanse. En kultur som knytter de ansatte til bedriften med varige bånd. Det handler om å rekruttere ledere fra egne rekker. Om å satse på kvinner. Om å gi ros når ros er fortjent.

- Ros gjør oss modige, sier Heyerdahl. Han hever ikke stemmen, men trykker fram ordene som for å få tilhørerne til å forstå at alt som sies - hvert eneste ord - er viktig.

- Altfor mange dyrker den stilltiende anerkjennelsen, men hvordan skal de ansatte da få vite at jobben de gjør blir anerkjent?

I salen sitter nordnorske, konservative bankmenn. De lytter og nikker og håper å lære av mannen bak selskapet som elskes av både kapitalister og arbeidere.

SARPSBORG I DAG: Festiviteten er pyntet og ryddet til generalforsamling i Orkla. Det er ett år siden aksjonærene var samlet her sist. Den gang til et møte som på mange måter startet en ny tidsregning i selskapet.

Før og etter Jens P.

Noen reprise på fjorårets generalforsamling får vi ikke i dag. Til det har det siste året vært for lite spennende.

Riktignok har Røkke-posten - den store eierandelen som Røkke ikke ville innrømme sin kontroll over, og Jens P. ikke ville avsløre sin kunnskap om, byttet eier. Og riktignok har Capital Research and Management Company (CRMC) flagget at de eier ti prosent av aksjene på vegne av ukjente investorer.

Men for øvrig er stillingskrigen omtrent den samme. Bare gryende, rastløs misnøye kan endre balansen.

I STYRET SITTER Christen Sveaas. Sveaas har aldri vært kjent for sin tålmodighet. Ei heller for sin erfaring med industribygging. Som risikovillig investor - spekulant, vil mange si - har han derimot bred erfaring. Spørsmålet er hva han egentlig vil med investeringen sin i Orkla.

Christen Sveaas eier 8,9 prosent av aksjene i Orkla, en investering verd om lag tre milliarder kroner. Men at posten er verdifull, er fattig trøst så lenge store deler av den er belånt.

Dermed kan Sveaas' naturgitte utålmodighet bli forsterket av bankens utålmodighet. Det kan bidra til å knytte Sveaas enda nærmere kampfellene Tore Lindholt og Stein Erik Hagen, som med kontroll over hver femte aksje sto sammen i fjorårets maktkamp i Orkla. Så lenge de deler troen på at det er mulig å gjøre store penger på en viss oppsplitting og salg av deler av selskapets virksomhet, vil de fortsette å snakke sammen. Til tida igjen er inne for å handle.

FORELØPIG SER de ut til å vegre seg. Kanskje er det vissheten om at Orklas forsvarsverk fremdeles er solid, som er årsaken. Utfallet av en eierkamp i dag er ikke gitt. Heller ikke utfallet av en kamp mot egen administrasjon og de ansattes holdninger.

Innad i Orkla er det fortsatt stor tro på at det er bedre å bygge enn å rive.

Tilhengerne av det bestående mener at resultatene taler for seg selv. Fra 1983 og fram til i dag har kursen på Orkla-aksjen steget i snitt med 29,5 prosent i året. Du skal lete lenge for å finne maken. Selv pleier selskapet å sammenlikne seg med General Electric og Coca-Cola. De to gigantene har i samme periode hatt en årlig kursstigning på 22,5 og 22,9 prosent.

I dag står Orkla støtt på sine tre bein, sier trauste forsvarere.

DET ENE BEINET er merkevarene, som står for 85 prosent av driftsinntektene. Her finner vi Orkla Foods med sine pizzaer, paier, pålegg, sitt syltetøy og sin sjømat. Orkla Brands med ledende merkevarer som Lilleborg, Nidar, Sætre og Peter Møller. Orkla Media med kontroll i 26 norske dagsavisselskaper, med halvparten av aksjene i Hjemmet Mortensen og store investeringer i Sverige og Baltikum. Og Orkla Drikkevarer med 40 prosent av Carlsberg Breweries og store investeringer i Russland og Øst-Europa.

DET ANDRE BEINET er kjemivirksomheten, som står for femten prosent av driftsinntektene i konsernet. Borregaard har over 20 produksjonsenheter i 13 land, og en rekke salgskontorer i Europa, Amerika, Asia, Midtøsten og Afrika.

DET TREDJE BEINET er de finansielle investeringene . Orkla er en av Børsens virkelig store investorer. Området utgjør hele 25 prosent av eiendelene i konsernet.

Det er alt dette som gir norske kapitalister vann i munnen.

TILBAKE TIL BODØ i forrige uke: Jens P. ser ingen grunn til å realisere verdier ved slakt og salg. Isteden lovpriser han selskapets strategi. En strategi som har ført til at selskapets omsetning har økt fra beskjedne 140 millioner kroner, da Heyerdahl ble sjef i 1979, til nærmere 45 milliarder i fjor, året han gikk av.

- Satsingen på kompetanse og holdninger gir resultater, framholder den tidligere konsernsjefen overfor de lyttende bankmenn.

- Men vi har ikke lyktes fordi vi er gode til å regne, selv om vi er det. Og vi har heller ikke lyktes fordi vi er fryktelig gode til å lage øl, selv om vi er det også. Det er de lokale kunnskapene som har vært og er viktige for Orklas suksess.

Jens P. Heyerdahl trekker pusten dypt.

- Det å være internasjonal er å være lokal spesialist.

Konservative bankmenn klapper og nikker og går hjem. De har forstått og virker enige.

Men til Festiviteten i Sarpsborg i kveld har ingen av dem tenkt seg. Der er det andre penger som rår.

Artikkelforfatterne er journalister i Dagbladets samfunnsavdeling.