SANNHETSSØKENDE: Skaperen av «True Detective» har gått tilbake til det meste av det som fikk første sesong til å fungere så bra, mener Dagbladets tv-anmelder. Video: HBO Vis mer

Anmeldelse: «True Detective sesong 3»

Alle fans av «True Detective» kan puste lettet ut

Sesong tre slekter heldigvis på eldstebroren sin, ikke på den mellomste.

TV: For alle oss som holder første sesong av «True Detective» som noe av det ypperste fjernsynsmediet har skjenket oss de siste fem årene, har det vært en høy grad av nerver forbundet med oppkjøringen til sesong tre.

«True Detective» sesong 3

5 1 6

Krimserie

14. januar
Beskrivelse:

Et søskenpar forsvinner i the Ozarks. Det er opp til de sanne detektivene å finne ut hva som har skjedd.

Kanal:

HBO

«En langtidsstekende sous-vide-filet av en krim.»
Se alle anmeldelser

Vi har nemlig fortsatt den ulidelige andresesongen friskt i minnet.

Du vet, den som ble hastet inn i prematur produksjon uten den opprinnelige, genierklærte regissøren («Maniac»-regissør Cary Fukunaga), der den stormannsgale manusforfatteren plutselig fikk fritt spillerom og begynte innspillingen med det som i beste fall var førsteutkast av manus, og castet b-sorteringskomikeren Vince Vaughn i en krevende dramatisk rolle hvor han måtte deklamere eksistensielle monologer tilsynelatende med munnen full av klinkekuler.

Ja, den som resulterte i sannsynligvis det største kvalitetsfallet fra én sesong til en annen i tv-historien, ja.

Gretten duo

Heldigvis virker det som om både HBO og serieskaper Nic Pizzolatto husker den også, for «True Detective» sesong 3 slekter mye på sin eldstebror og minimalt på sin mellomste. Her er vi igjen ute i amerikansk hillbilly-land (denne gangen i Ozarks), vi har en ny, elskelig gretten etterforskningsduo som motvillig lærer å respektere hverandre, og ikke minst har vi en uløst drapssak som strekker seg over flere tidslinjer og mange tiår.

Vi ser verden gjennom Vietnam-veteranen Wayne «Purple» Hays’ øyne denne gangen (en briljant Mahershala Ali, oscarvinneren fra «Moonlight» og scenestjeleren fra «House of Cards»). Først i 2015, der han som gammel mann sliter med hukommelsen, og prøver navigere hukommelsens fallgruver og huske tilbake til saken som aldri slapp taket (godt hjulpet av Sarah «Alias Grace» Gadon som produsent for en ny true-crime-serie om cold casen. Gøy!). Så tilbake til 1990, der saken blir gjenåpnet fordi nye, oppsiktsvekkende spor har dukket opp. Og så til 1980, da skjebnens ubønnhørlige tannhjul satte det hele i bevegelse, i det et søskenpar på ti og tolv aldri kom hjem igjen til kveldsmat.

Hays og makkeren Roland West (en herlig gryntete Stephen Dorff) etterforsker, og navigerer seg gjennom lokalmiljøet, politibyråkrati og klassiske krimkonvensjoner i et krimplott som er mer en langtidsstekende sous vide-filet enn en glohet grillburger. Etter fem episoder er det fortsatt ikke helt godt å si hvor dette skal.

Ekko av Rambo

Men så er mye av appellen med denne serien (når den fungerer) ikke så mye de tekniske krimmekanismene som den drømmeaktige atmosfæren og trykkende stemningen, de mange iøynefallende, små detaljene og menneskeskjebnene i dramaets periferi. Et miniplott i fjerde episode, medforfattet av «Deadwood»-skaper David Milch og regissert av Pizzolatto selv har ekkoer av Rambo, og er et foreløpig høydepunkt. Og ikke minst den mer altovergripende, eksistensielle formen for jakten på svar som seriens tittel antyder. Den evige sannhetssøken går som alltid på helsa, sjelefreden og ekteskapet løs, men for Hays er den likevel umulig å gi slipp på, selv når hans eget sinn begynner å motarbeide ham, og han hjemsøkes av minner han ikke engang kan huske. Både vi og han selv skjønner at han er en høyst upålitelig fortellerstemme.

Dette grepet bidrar både til å bygge spenning og sårhet, og til å blåse liv i grunnpremissets glør. Den er fortsatt ikke helt oppe og nikker med førstesesongen, noen av dialogene og skuespillet skrangler iblant – kanskje spesielt i intrigene på hjemmebane, krimmen er ikke gåtefull nok, og den høytsvevende popfilosoferingen når aldri de svimlende, ugjennomtrengelige høydene den gjorde med Matthew McConaughey (la oss være ærlige, det er ingen som noensinne kommer til å gjøre det etter ham), men likevel: Det er godt å ha «True Detective» tilbake slik den skal være.

(Anmeldelsen er basert på de fem første episodene.)