INNARBEIDET SOMMERRITUALE: Sykkelpolitiet på Santa Monica Beach. Foto: TV 2
INNARBEIDET SOMMERRITUALE: Sykkelpolitiet på Santa Monica Beach. Foto: TV 2Vis mer

- Alle føler seg smarte i møte med «Pacific Blue»

Årsakene til at serien fortsatt er en suksess.

Det er en situasjon mange av oss kjenner igjen: det å labbe inn i en sval stue etter en dag ute i sola, helle opp et glass cola (hvis du er barnet i familien) eller et glass vin (om du er voksen) og la deg falle bakover på kalde, myke sofaputer.

På tv kommer fem veltrente kropper med et ganske annet energinivå enn ditt eget innbitt syklende, som om det sto om livet. Det gjør det også iblant.

Det finnes en spesiell type tv-serier som er fullstendig uinteressante hvis ikke det er sommer og klokka er halv elleve på kvelden. Siden 1997 har sykkelpolitiet i «Pacific Blue» tråkket utrettelig etter små og store kriminelle på Santa Monica Beach, mens bikinidamer på rollerblades har seilt forbi i bakgrunnen som tause gallionsfigurer.

Så innarbeidet har dette sommerritualet vært at da TV 2 bestemte seg for å ta av serien i 2006 etter ni år og hvem vet hvor mange repriserunder, oppsto en folkeaksjon for å få serien tilbake.

Nøkkelen til suksessen? Kombinasjonen av en kriminalintrige som er så underholdende at den engasjerer, men så banal at du ikke trenger konsentrere deg for å få med deg alt som skjer, tilsatt en dash sex som er umiskjennelig, men ikke så påtrengende at det er for pinlig å se på sammen med familien.

«Pacific Blue» har også fått en ironisk appell i åras løp, rett og slett ved at det er så døvt. Trolig var sykkelhjelmsaction og liksomrock passé allerede i 1996.

I 2009 forener det tilskuerne mer enn noen gang: Alle føler seg smarte i møte med «Pacific Blue», alle kan være morsomme på bekostning av sykkeljaktene og silikonpuppene. Vi underholdes samtidig som vi ler av at vi lar oss underholde. Slik sett er det å se på «Pacific Blue» en samlende og inkluderende opplevelse.

«Pacific Blue» framstår likevel som Bergman sammenliknet med forgjengeren, «Silke», som hadde samme funksjon før sykkelpolitiet rullet inn. «Silke», som først ble sendt på TV?2 i 1992, kombinerte også detektivlek og sexspekulasjon og er også blitt forsøkt sendt i reprise i sommer.

Her har imidlertid tidens tann tæret for hardt: Den signalfargede og sexfikserte «Silke» er så ubehjelpelig og teknisk amatørmessig at den er umulig å ta alvorlig. Da er «Pacific Blue» mer profesjonell.

I dag forvaltes arven fra «Pacific Blue» av de tre «CSI»-seriene, lagt til Las Vegas, New York og Miami. CSI-seriene er mer urbane, med noe bedre skuespillerne og en mer strømlinjeformet produksjon. Likevel er det grunn til å tro at også «CSI» vil møtes med hånlatter om noen år, når de teknologiske nyvinningene som vises fram med utilslørt stolthet er blitt avleggs og de seksuelle fetisjene som presenteres ikke er nok til å holde en sommermatt seerskare våken.

Den typen glossy og lette krimuniverser, som er til for å få tiden til å gå i tre kvarter for et bredt sammensatt publikum, går forsmedelig fort ut på dato.

Etter tre sesonger ble «Pacific Blue» lagt om. Nye og yngre politisyklister kom inn, og sirenen Monica, spilt av Shanna Moakler, ga serien en tydeligere seksuell undertone enn bikinidamene noen gang klarte. Det holdt likevel bare til to sesonger til.

Nå er Moakler mest kjent for en perlerad av pinligheter i «Meet the Barkers», realityserien om henne og rockerektemannen Travis Barker, som hun nå er skilt fra. Jim Davidson (TC Callaway), har gitt ut en cd med kristne popsanger. Paula Trickey (Corey McNamara) har en «celebrity scrapbook» på hjemmesiden sin der hun blant annet viser fram bilde av seg selv sammen med prins Albert av Monaco.

Men kanskje noen har fortalt dem om det, at i lyse nordiske sommerkvelder sitter vi, det norske folk, fremdeles i sofaen og ser dem skifte gir og sette etter taggerne og lommetyvene på Santa Monica Beach. Og i så fall skal du ikke se bort fra at de ler. Og at de ler best.