Sommeren 2005: Akutt prematurt keisersnitt. Alvorlige komplikasjoner. Datter må ha puste og hjertealarm. Stadige alarmer, ofte om natta, og finner datter blå. Eldstedatter spyr hver natt og etter hvert måltid. Ofte dehydrert. Gråter ustanselig. Utredes, men finner ingen årsak. Høsten 2006: Tar bort alarmen, og våker over datter. I samme periode taper eldstedatter vekt, stadige infeksjoner, slapp, blek, vondt i kroppen, og en feber som ikke gir seg. 21. Desember 2006: Utvidet blodprøve på eldstedatter på 3 ½ år viser Akutt Lymfatisk Leukemi. Folk er i julestemning, blide og forventningsfulle. Vi er på Rikshospitalet med ei dødssyk datter. Leukemi krever nærmere tre års behandlingstid. Cellegift gis daglig i ulike former og varianter. Cellegiften påvirker blodverdiene. Immunsystemet raser sammen. Om blodplatene er lave, kan vår datter blø i hjel. Hvem tør å sove om nettene i en slik situasjon? Lærer oss å sove på skift. En slags absurd vaktordning. Hverdagen består blant annet i å gi opp mot førti tabletter om dagen til en treåring. Surrealistisk! Hvert avvik i allmenntilstand følges opp, undersøkes og utredes. Stadige mistanker om tilbakefall. Prøver å puste ut etter hver gode tilbakemelding, men lever i realiteten i beredskap 24/7.