HØYLYDT: Jeg har aldri likt den lyden. Lyden av andres intime glede, skriver Marie Røssland. Foto: Piotr Marcinski / Shutterstock / NTB Scanpix
HØYLYDT: Jeg har aldri likt den lyden. Lyden av andres intime glede, skriver Marie Røssland. Foto: Piotr Marcinski / Shutterstock / NTB ScanpixVis mer

På kornet:

Alle hørte henne. Kvinnen som har overgått alt jeg har hørt før

Så godt er det virkelig ikke. Eller er det det?

Meninger

Ingen skal skamme seg for seksualiteten sin. Det mener jeg helt oppriktig. Eller, det mente jeg i hvert fall fram til forrige søndag.

Sola sto høyt på himmelen og temperaturen hadde bikket tretti varme. Midt på tettbebodde Grønland, nederst i Oslo-gryta, var det kanskje enda varmere. Ikke et vindu var lukket i nabolaget mitt, og bare de modigste hadde beveget seg ut på balkongen i håp om et tidlig forstadium til føflekkreft.

Selv holdt jeg meg for det meste inne, og gjorde desperate forsøk på å få noe gjennomtrekk i leiligheten min. Alt sto på vidt gap.

  • På kornet er et daglig skråblikk fra Dagbladets journalister.

Det var da jeg hørte det. Lyden. Lydene.

Midt mellom lyden av barn som lekte og «Reiseradioen», hørte jeg henne.

Kvinnen som har overgått alt jeg har hørt før, og etter mange år tett på folk i hovedstaden, har jeg hørt mye.

Jeg var ikke den eneste. Alle hørte det. Like utenfor vinduet mitt så jeg en strekke hals. Andre lukket vinduer. Jeg var for varm.

Jeg har aldri likt den lyden. Lyden av andres intime glede. Spesielt uheldig er det når du ligger i senga selv. Ved siden av noen. Nettopp enige om at «nei, ikke i dag». Så blir dere liggende der da, i visshet om at noen andre har det bedre.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Hun overdriver», sier du. Han nikker, og så sovner dere.

Nå var jeg heldigvis alene. Men også nå blir jeg minnet på min egen usikkerhet: Er det sånn det skal være? Skal det virkelig være godt?

Lydene blir høyere. Mer intense. Jeg tenker for meg selv at «her må hun jammen bruke hele lungekapasiteten sin, blir hun ikke sliten?». Men hun holder ut i noen minutter til.

Så skjer det. Det lengste og høyeste brølet hittil. Klimakset blir nådd, tilsynelatende. Forhåpentligvis tilsynelatende, tenker jeg for meg selv. Endelig.

Igjen sitter jeg der, da. I en vits av en gjennomtrekk. Stiv som en pinne. Full i skam. En skam noen andre egentlig burde føle.

For godt er det virkelig ikke. Eller er det det?

Lik Dagbladet Meninger på Facebook