JUNG CHANG: Hun ble verdensberømt for boka "Ville svaner", har skrevet nidportrett av Mao og når reinvasket Kinas "onde enkekeiserinne".Foto: AFP / NTB Scanpix
JUNG CHANG: Hun ble verdensberømt for boka "Ville svaner", har skrevet nidportrett av Mao og når reinvasket Kinas "onde enkekeiserinne".Foto: AFP / NTB ScanpixVis mer

Alle intrigers mor

Nymfoman giftmorder eller reformvennlig feminist?

Kommentar

Hun het Cixi og styrte i praksis Kina i flere tiår fram til sin død i 1908. Egentlig var hun nesten analfabet, en konkubine som fødte den kinesiske keiseren Xianfeng en mannlig arving og som siden tok makten i Kina ved et kupp. I moderne kinesisk historie blir hun betraktet som en despot.

Nå er hun i ferd med å bli ettertrykkelig rehabilitert, nesten forsynt med helgenglorie. Og det er ikke hvem som helst som reinvasker den despotiske dama. Bestselgerforfatteren Jung Chang, som i sin tid skrev den selvbiografiske «Ville svaner», har gravd i kinesiske arkiver og levert et usedvanlig leseverdig portrett kalt «Enkekeiserinnen», med undertittelen «Cixi - konkubinen som brakte Kina inn i den moderne tid».

Men gjorde hun det? Jung Chang er etter hvert kjent for en kreativ - noen vil si selektiv - historiefortolkning. Hennes biografi om Mao fra 2005 er også omstridt blant historikere og sinologer. Mao-biografien er, i likhet med Cixi-boka, underholdende, rikt dokumentert, men med en heller tydelig slagside. Sterkt forenklet kan man si at der Jung Chang har utstyrt Mao med djevlehorn i panna, har hun forsynt Cixi med englevinger under silkekappene.

Cixi var den siste de facto herskeren i Qing-dynastiet. De var mandsjuer, ikke hankinesere, og de siste mannlige keiserne i rekka var sykelige, døde unge eller ble tatt av dage av Cixi - enkekeiserinnen. Det er ubestridelig at hun forbød fotbinding blant kvinner, og for det fortjener hun anerkjennelse. Der var hun moderne i sin praksis.

Artikkelen fortsetter under annonsen

På den annen side holdt hun en av keiserne i fangenskap, befalte at yndlingskonkubinen hans skulle begå selvmord og fikk en evnukk til å drukne dama i en brønn da hun nektet. Jung Chang gir henne æren for å ha brakt moderne industri, samferdsel og militærmakt til Kina. Ikke desto mindre forhalte hun utbygging av jernbanen fordi hun var redd for å vanære forfedrenes graver i det kinesiske landskapet. Og hun underslo midler som var tiltenkt marinen og bygget i stedet nytt sommerpalass, med det resultat at sjøforsvaret kollapset øyeblikkelig da japanerne angrep i 1894. Det er også ubestridt at hun drakk morsmelk hele livet for å holde seg frisk.

Derimot er det tilbakevist som oppspinn at den britiske forfatteren Sir Edmund Backhouse hadde et erotisk forhold til Cixi da hun var 69 år gammel. Iboka «Décadence Mandchoue» hevder han at han ble kalt til hennes sengekammer og bedt om å kle seg og te seg som en kvinnelig slavinne.

At Cixis elendige ettermæle er blitt stående fram til vår tid, kan skyldes at hun var like forhatt av kommunister som av deres forgjengere, nasjonalistene i Kuomintang. Jung Changs forsøk på å yte enkekeiserinnen oppreisning, eller i det minste rettferdighet, er heller ikke udelt vellykket. Under lanseringen av boka i Hongkong fyltes de lokale avisene straks av motforestillinger. Men krangelen er både underholdende og opplysende, i likhet med biografien som har utløst den.