IKKE KOPIERBAR: Den skandinaviske befolkningens tro på Den Gode Stat finner du knapt noe annet sted i verden, og den lar seg ikke eksportere, skriver Kjetil Rolness. Illustrasjon: Flu Hartberg.
IKKE KOPIERBAR: Den skandinaviske befolkningens tro på Den Gode Stat finner du knapt noe annet sted i verden, og den lar seg ikke eksportere, skriver Kjetil Rolness. Illustrasjon: Flu Hartberg.Vis mer

Alle kan ikke leve i Norden

Den nordiske modellen er vakker. Og tror alle kan bli som henne.

Meninger

«Jag vil leva, jag vil dö i Norden», lyder den berømte siste strofen i Sveriges nasjonalsang. Ja, sangen handler om Norden, og originalversjonen nevner faktisk ikke Sverige i det hele tatt. (Det gjør derimot den polske nasjonalsangen, men det er en annen historie.) Både finner, dansker og nordmenn kan underskrive på mottoet: Vi trives i det nordiske hus. Det har attraktiv beliggenhet, god planløsning og trygt uteområde. Vi scorer best på de fleste rankinger over utvikling og levestandard. Og mer enn det: I nyere tid har det blitt en stående sannhet at alle bør leve og dø i Norden.

Med det mener jeg ikke at flest mulig unge menn fra fattigere deler av verden skal bo i Sverige. Selv om også den generøse ideen var knyttet til en følelse av å være best. Jeg sikter til tanken på at den nordiske samfunnsmodellen bør stå modell for alle andre land, i alle fall dem vi kan sammenligne oss med.

Melodien har vært et refreng i alle fall siden siden 2011 da «The Nordic Experience» ble promotert som den nye vinen under toppmøtet i Davos: Se her hvordan vi har kommet oss ut av kriser og stagnasjon! Se hvordan vi kombinerer trygghet og fleksibilitet, rettferdig fordeling og økonomisk. Se he øye skatter, stor offentlig sektor og velferd kan komb inerer med et dynamisk og konkurransedyktig næringsliv. Vi har alt : Høy sysselsetting, enda høyere kvinnelige yrkesdeltakelse, høyt utdanningsnivå, høy konkurranseevne, høy grad av likhet. Det eneste vi ikke er høye på, er oss selv. Som statminister Stoltenberg sa: Den nordiske modellen lar seg ikke uten videre kopiere av andre. Men vi håper å være til inspirasjon!

Artikkelen fortsetter under annonsen

Og jammen ble ikke den nordiske inspirasjonen et tema under den amerikanske nominasjonskampen, da Bernie Sanders ikke bare erklærte seg som «demokratisk sosialist», men som tilhenger av den skandinavisk velferdsstaten. Begge deler burde normalt bety en sikker politisk død for enhver kandidat. For store velgermasser er «sosialist» fortsatt synonymt med «ikke-valgbar ekstremist, trolig i ledtog med djevelen». Og hvilken stolt stormakt søker råd fra små, kalde, avsidesliggende land som velgerne knapt kan skille - eller plassere på et verdenskart?

Men Bernie gav altså Hillary kamp til døren. En gammel gubbe med hyttende neve ble et politisk idol, selv for unge kvinner. De hadde ingen minner om Stalin, Sovjet, Gulag og kald krig. Derimot husket de finanskrisen og Occupy Wall Street, og tilhørte første etterkrigsgenerasjon som ikke kunne regne med å få det bedre enn sine foreldre. For dem betyr «sosialisme» rettferdighet og humanitet, mens «kapitalisme» betyr grådighet og grotesk ulikhet.

Men så er det altså bra å være kapitalist i det «sosialistiske» norden, og skandinaver tenker også på seg selv. I den mye delte artikkelen «What Americans Don't Get About Nordic Countries» skriver journalisten Anu Partonen at Sanders bidro til skape et inntrykk av Norden som små «nanny states» hvor alle er like, tenker likt, føler seg som en familie og er villig til å ofre sine egne interesse for et felles gode. Men det som ser ut som altruisme er egentlig egeninteresse: «Nordiske nasjoner tilbyr sin borgere høykvalitets tjenester som gjør at folk sparer mye penger, tid og problemer. Det er dette amerikanere ikke forstår: Mine skatter blir brukt til å betale for top-notch tjenester for meg». Men denne egoismen er til alles beste og Pertonen står for det samme . Det er i Norden, og ikke i USA, at individet opplever ekte frihet, ekte uavhengiget, ekte muligheter.

Anu Pertonen har bodd sju år i USA, gift med en amerikaner og nå amerikansk statsborger. Men i sitt nye land opplevde hun at folk er mer prisgitt betingelser utenfor egen kontroll enn i sitt hjemland. Dyre barnehager gjør at mor må bli hjemme. Sykreforsikring knyttet jobben, gjør at man ikke skifter jobbe. Og systemene er kompliserte. I sin nye bok «The Nordic Theory of Everything» kollapser hun i ektemannens armer etter å ha gått seg vill i ordningene for privat helseforsikring: «Tårene strømmet nedover ansiktet mitt. Trevor betraktet meg stille en stund, og spurte så ømt: «Har jeg sagt til deg i det siste at jeg er vilt forelsket i deg?» Vi omfavnet hverandre tett. To kjærester, plaget av det amerikanske helsesystemet.»

Som om Michael Moore skulle vært ghostwriter på en kjærlighetsroman av Judith Krantz. Skriver en av mine favorittskribenter, Michael Moynihan, i en anmeldelse av Pertonens bok i Wall Street Journal. Og kanskje trengs det litt motgift til den skandinaviske selvtilfredsheten. Han kan fortelle den motsatte historie. Hvordan det var å følge kjærligheten til Sverige, bo fire år i Stockholm, der hver eneste middagsselskap var som et tribunal der han, i egenskap av amerikaner, ble holdt personlig ansvarlig for USAs mangfoldige synder og forbrytelser. Forsøkte han seg med kritikk av Sverige, ble han straks stemplet som høyreavviker av den innfødte intelligensiaen. Nettopp denne overbevisningen om egen moralsk overlegenhet preger nordiske , ifølge Moynihan. Han er enig i at Amerika har håpløse systemer (ikke minst innen helse og offentlig transport), at Norden har lykkes med mye. Men at de siste like mye skyldes at landene er blitt mindre «nordiske», gjennom avregulering, privatisering og skattelettelser. Og det er en grunn til at IKEA er eid av et non-profit(!) selskap, basert i Nederland.

Moynihan viser til forskningsartikler som avvsier muligheten for å kopiere Norden. Han kunne også ha referert til den svenske Mina Sanandaji, som viser at tillit og ansvar var godt etablerte kulturfaktorer forut for velferdsstaten. I det hele tatt: Velferdsstatens sterke, tverrpolitiske forankring ville vært umulig uten befolkningens tro på Den Gode Stat, som du knapt finner noe annet sted i verden og som ikke lar seg eksportere.

Og hva med immigrasjon og fattigdom? Moynihan forteller at en svensk økonom engang skrøt til Milton Friedman, den kjente talsmann for fri markedsøkonomi: «I Skandinavia, har vi ingen fattigdom.» Hvorpå Friedman svarte: «Det er interessant, for blant skandinaver i USA har vi heller ingen fattigdom.»

Lik Dagbladet Meninger på Facebook